Når jobben er å se overgrep på film

Før måtte politietterforskerne høre overgrepsofre og voldsofre fortelle om det de hadde opplevd. Nå må de stadig oftere se det også, med egne øyne. Hva gjør det med dem?

Filmer egne overgrep

I overgrepssaken i Alvdal, var det hundrevis av bilder som blant annet viste overgrep mot fire barn. Moren og stefaren til to av barna hadde også filmet noen av sine egne overgrep.

Politiførstebetjent Steinar Solvang fikk den ubegripelige saken i fanget. I Alvdal satt han alene og gikk gjennom bilder og filmer som ingen normale mennesker ville ønske å se.

Blir ikke kvitt synsinntrykkene

Han forteller at han fortsatt får såkalte «flashback.» Plutselig dukker det opp både lyd og synsinntrykk som minner ham om saken.

– Dette er en sak man verken kan eller skal glemme, men som en må lære seg å leve med, sier han.

Ingen beskyttet barna

Han forteller at det verste var at det gikk ut over barn som ikke kunne beskytte seg mot overgrepene.

Steinar Solvang fikk etter hvert hjelp av kollegaer som satt andre steder i Hedmark.

– Vi var fire-fem personer som jobbet med saken og som så de samme bildene og filmene. Vi hadde tett kontakt og brukte hverandre som samtalepartnere i forhold til de inntrykkene vi fikk, sier Steinar Solvang.

I etterkant har ledelsen i politiet i Hedmark sett at organiseringen av etterforskningen i Alvdal-saken ikke var bra nok. Belastningen på enkeltpersoner ble stor.

Har lært av Alvdal-saken

– I Alvdal-saken var vi ikke gode nok. Det har vi tatt lærdom av, sier kommunikasjonsrådgiver Kari-Anne Dobloug i Hedmark politidistrikt.

Endringene de har innført, går ut på at etterforskerne skal sitte minst to sammen når de går gjennom filmer og bilder. De skal ikke sitte med det for lenge av gangen, og de skal få oppfølging underveis.

– Vi trekker inn bedriftshelsetjenesten mer aktivt. Etterforskerne får tilbud om samtaler med spesialrådgiver i tillegg til den debrifingen vi kan gi hverandre internt, sier Dobloug.

Flere store sedelighetssaker

Hedmark politidistrikt har hatt sin del av grove og omfattende sedelighetssaker de siste årene. Etter, og delvis parallelt med overgrepssaken i Alvdal, kom den såkalte MMS-lege-saken og nå er politiet midt oppe i nok en grov overgrepssak.

Ser voldtekter på film

I et dunkelt rom med gardinene trukket for, sitter Roger Næss og Øyvind Bakken og ser på et stort lerret på veggen. De ser gjennom filmene som er beslaglagt i voldtektssaken i Elverum.

Denne gangen er det en mann som er siktet for å ha dopet ned og voldtatt flere kvinner på grovt vis. Og flere av overgrepene har også denne mannen filmet selv.

Gjennom å se på rundt 2.000 filmer, har politiet avdekket det ene overgrepet etter det andre, til nå sju voldtekter.

– Men både i denne saken og generelt, gjør det inntrykk å se hvordan noen kan behandle andre mennesker, sier etterforskningsleder Roger Næss.

– Best å snakke med hverandre

– Man blir jo sliten av det. Mye av det vi ser er ikke normalt, sier politiførstebetjent Øyvind Bakken.

De er to av sju etterforskere som jobber i team med voldtektssaken. Det er nytt at de er så mange om jobben. Selv om en eller to av dem må se absolutt alt av film og bilder, mens de andre kan se bare bruddstykker, er de sammen om det.

– Den beste debrifingen vår, er nok å snakke med hverandre. Men vi merker at ledelsen følger med på oss, og vi vet at vi kan få hjelp fra bedriftshelsetjenesten hvis vi trenger det, sier Roger Næss.

Holder ikke å spole gjennom

De to etterforskerne mener digitale bevis i all hovedsak er en bra ting. Det bidrar til å underbygge og bevise hva som har skjedd. Men det skaper også mye jobb. Alt må gås nøye gjennom.

– Det holder ikke å spole seg gjennom. Vi må både se og høre skikkelig. Det kan være noe som blir sagt som er viktig.

Når saken ender i retten, er det kanskje bare 10 prosent av det etterforskerne har sett og hørt, som blir med i rapportene. Men det kan bevise overgrep og det kan sannsynliggjøre overgrep som ikke er på film.

Tøffest å møte ofrene

Men fortsatt er det å sitte ansikt til ansikt med et offer vel så tøft som å se film og bilder, mener Roger Næss og Øyvind Bakken.

– Å høre ei jente fortelle hva hun har vært utsatt for, gjør sterkt inntrykk. Og vi må ikke glemme at det de forteller oss, er det viktigste. Vi må ikke ha ting på film for å bevise hva som har skjedd, sier de to.

Nå er de snart ferdige med filmene. Politiet har sett litt film hver dag i mange, mange uker nå.

– Men vi har lang erfaring. Vi er flinke til ikke å ta med oss jobben hjem, sier Roger Næss, som også jobbet med den såkalte legesaken i Hedmark.

– Politifolk er robuste

Frode Johansen er spesialrådgiver i psykisk helse i HMS Øst. Han har ledet debrifingen hos politiet i Hedmark etter både overgrepssaken i Alvdal og legesaken.

Han sier politifolk stort sett klarer belastningene jobben gir på en bra måte.

– De ser nytten i det de gjør og de er realistiske. Dessuten er de forberedt. De vet hva de går til hver dag. I tillegg er de ofte gode på å sotere tanker og inntrykk. Alt dette er veldig viktig, sier Frode Johansen.

Han forteller at det er få som har hatt behov for alenesamtaler med ham etter de store overgrepssakene i Hedmark.

– Den beste støtten har de fra kollegaer. Kollegaene forstår hva det dreier seg om uten at man behøver å fortelle alt, sier Frode Johansen. Vi hjelper rett og slett til med å samle trådene, samtidig som vi kan oppdage de som likevel har behov for noe mer.

Viktig å jobbe i team

Hvis det er noen som får større problemer i etterkant av en sak, er det gjerne de som er uforberedt på det de blir kastet ut i, eller de som har andre private problemer i tillegg.

– Det er ikke uvanlig med flashbacks, for eksempel i form av en sang, et ansikt eller et par øyne. Ellers kan man bli nedstemt, sliten og irritabel eller for eksempel få problemer med å sove og få mareritt.

Men Frode Johansen sitt inntrykk er altså at politifolkene klarer jobben sin godt, selv om den innebærer å se og høre om overgrep og vold, dag ut og dag inn.

– Det er rett og slett jobben deres.

Han understreker likevel at det er viktig å jobbe i team og å gjøre litt andre oppgaver innimellom, slik at det ikke blir for intenst.

Enormt arbeidspress i Alvdal

Det er ingen felles retningslinjer for hvordan politiet skal jobbe med slike saker. Det blir opp til hvert politidistrikt. Det er ofte avgjørende hvor mye ressurser de har mulighet til å sette av til en sak.

Kripos tilbyr nå etterforskere fra politidistriktene å komme til dem for å gå gjennom film og bildemateriale. De har utstyr som gjør jobben både raskere og lettere.

Les: Slik kan Kripos hjelpe

I overgrepssaken i Alvdal, forteller Steinar Solvang, at et enormt arbeidspress kombinert med mangel på ressurser og godt teknisk utstyr, var en merbelastning.

– Vi jobbet hele tiden med flere arbeidsoppgaver enn det vi hadde ressurser til, sier Solvang. Han føler at de kunne fått etterforsket saken enda grundigere hvis de hadde hatt bedre arbeidsforhold.

Også mange andre hadde oppgaver i forbindelse med etterforskningen, men ansvaret var det Steinar Solvang og politijurist Liv Heidi Bjerkemo som hadde.

Glad barna har fått det bedre

Steinar Solvang jobbet med overgrepssaken i tre år – fra en bekymringsmelding utløste det hele høsten 2008, til Høyesterett avsa sin dom i desember 2011.

I ettertid er det heldigvis noe godt å hente ut av det hele.

– Det er godt å tenke på at ansvaret for overgrepene ble satt på plass ved fellende dommer. Det er også godt å se at barna som ble utsatt for dette nå faktisk har fått en bedre tilværelse, sier Steinar Solvang.