Budeie Henriette Frølich frykter at sommerjobben skal forsvinne

– Det legges ned seter etter seter. Jeg er redd for at det å være budeie ikke vil eksistere om noen år.

Det sier Henriette Frølich. Hun har jobbet som budeie på setra hver sommer i over 16 år, men frykter at jobben skal forsvinne.

Nå vil organisasjonen Norsk Seterkultur ha seterdrift inn på UNESCOs liste.

Måtte flytte for jobben

Frølich jobber vanligvis som spesialpedagog i Oslo. Hun synes det er godt å komme seg ut av byen om sommeren.

– Det er veldig sosialt, og det har et helt annet tempo enn livet i Oslo, sier hun.

Men det har ikke alltid vært lett for Frølich å få jobb som budeie. I år ble hun nødt til å flytte for jobben.

– Jeg kom hit fordi Tynset rett og slett ikke hadde jobb til meg lenger.

Antallet setrer i drift har blitt halvert på femten år, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I 2005 var det 1403 setrer i drift i Norge, mens i 2020 var tallet 781.

• Visste du at Innlandet er det fylket med flest setrer i drift? På setra i Vang i Hamar bruker to unge bønder en robot for å lette på arbeidsmengden:

Må gjøres noe med

Inga Iversen Aasen eier setra som Henriette Frølich er budeie på. Hun forteller at det først var et setermiljø i Hallingdal som så at det måtte gjøres noe med den kraftige nedgangen av seterdrift i Norge.

De tok kontakt med Norsk Seterkultur, en frivillig organisasjon som jobber for dette feltet i Norge, hvor Inga er styremedlem.

– Vi må sette fokus på hvor viktig norsk setring er. Det er enda en del av norsk kulturarv. Nå går det kraftig ned. Det kan vi ikke ha noe av, sier hun.

Så kom de opp med en plan.

Et trangt nåløye

Norsk Seterkultur har engasjert Rådhuset Vingelen til å utarbeide en søknad for å få seterdrift plassert på UNESCOs liste for immateriell kulturarv.

Innsamlingsarbeid ble startet ved nyttår og skal ende i ferdig søknad i 2023.

Immateriell kulturarv er levende tradisjoner og kunnskap som blir overført fra generasjon til generasjon.

Hege Hovd er Vingelens prosjektleder for søknaden. Hun mener at seterdrifta er en veldig viktig del av norsk kulturarv.

– Det er viktig at seterdrift er lønnsomt nok for å kunne bevare det i framtida, sier hun.

I dag er det nemlig flest små og mellomstore bønder som benytter seg av utmarksbeite på setra. Hovd håper at søknaden til UNESCO vil gjøre seterkulturen mer synlig.

– Det er et trangt nåløye å havne på lista. Men hvis vi ikke kommer gjennom hos Unesco har vi fortsatt fått seterdrifta fram i lyset, sier hun.

Lite romantikk

En som er helt avhengig av setra for at alt skal gå rundt er Torgeir Dalen, bonde i Folldal.

– Det er for å ha nok beite og gress til dyra. Jeg har for lite jord hjemme til å opprettholde beitingen, sier Dalen.

Men han er ikke i tvil om hva han hadde gjort hvis det hadde vært plass på gården i bygda.

– Økonomisk sett skulle jeg veldig gjerne ha vært hjemme. Det er et minusprosjekt. En seter for meg er lite romantikk. Det er en ekstra arbeidsplass. Det hadde vært lettere å ha dyra tettere innpå, sier Dalen.

Det er tungvint å måtte kjøre 3 mil for å komme til setra, i tillegg til at snøen brått kan dukke opp midt i sommermånedene.

Samtidig ser han en stor fordel i å ha dyra på seteren.

– Den største fordelen er dyrevelferden. De blir friskere, raskere, får mindre sykdom og har lettere kalvinger. De går å plukker det de har lyst på og det de trenger. Selv om produksjonen min går ned er det positivt for dyrevelferden, sier Dalen.

En tradisjon

Tilbake på setra til Inga Iversen Aasen er hun og budeia Henriette Frølich tydelig på viktigheten av å holde norsk seterliv i gang, særlig for den norske kulturarven.

– Det er viktig for kulturbeite med kua som beiter på utmark, mattradisjoner og med tanke på at det er en tradisjon som har vært i Norge i alle år, men nå forsvinner, sier Aasen.