20 år siden Åsta-ulykken: Folk ble bedøvet inn i døden

En januardag rett over jul i år 2000, var lokaltoget fra Hamar på vei til Rena. Samtidig var et sørgående tog på vei fra Trondheim retning Hamar.

Normalt sett skulle de to togene møtes ved Rudstad stasjon. Der er det et sidespor, slik at to tog trygt kunne møtes.

Men det kom ikke noe tog fra motsatt retning.

Lokaltoget fortsatte nordover, mot det som skulle bli en av norgeshistoriens verste togulykker.

Umulig å stoppe

Samtidig suste Trondheimstoget videre på sin vei sørover. Ved Åsta i Åmot kommune i Østerdalen, fikk togførerne øye på hverandre med bare noen hundre meters hold.

Ingen av lokførerne rakk å bremse.

På den enspora Rørosbanen, mellom grantrær og snø, kræsja de to toga med en sånn kraft at det lille lokaltoget ble knust og bøyd til en u-form.

I smellen lakk tusenvis av liter med diesel ut og ble sprøyta over togrestene. Et brennende helvete var i gang på togskinna i skogen.

Ifølge hovedrapporten fra kommisjonen som undersøkte ulykka, tyda mye på at brannen startet svært intenst. Deretter gikk den over til en mer normal brann, men tok seg opp igjen etter hvert som brennbar væske og materialer ble oppvarmet og antent.

Inne i dette infernoet satt folk fast. Noen av dem var fortsatt i live.

• Hør podkasten om Åsta-ulykka:

Dramatisk kamp mot klokka og flammene

På de åtte første plassene i vogn 3 på det sørgående toget, satt åtte engelskmenn som hadde vært på skiferie. De fleste av dem var uskadd, og de kom seg ut gjennom et vindu som hadde blitt ødelagt i kollisjonen.

Engelskmennene hjalp flere andre passasjerer som hadde problemer med å ta seg ut ved egen hjelp.

Brannen spredte seg imidlertid raskt, og det ble kritisk for de passasjerene som fortsatt var i vogna. I mellomtida hadde redningspersonell kommet til.

De fikk ei svært vanskelig oppgave: Flere av dem som satt fast, hadde ikke en sjanse til å bli redda ut før flammene kom.

Gav smertestillende

Det ble tatt en avgjørelse om å gi noen av de fastklemte smertestillende midler. Flammene og røyken nærmet seg, og på den måten ville pasienten sovne istedenfor å ha forferdelige smerter.

Det var snakk om kort tid før redningsfolkene måtte trekke seg unna for ikke selv å bli skadd i flammehavet.

Gjennom vinduer og andre steder det var mulig å komme til, fikk helsepersonell satt sprøyter med smertestillende midler.

Tore Kristiansen, daværende overlege ved Hedmark sentralsykehus (nåværende Elverum sykehus, journ.anm.), bekrefter historien.

– Da redningspersonellet kom fram, var det flere som allerede var brent inne fordi toget var overtent. Andre rakk man fram til, men det var ikke nok tid til å få frigjort dem. Noen av disse fikk sprøyter med smertestillende, forklarer han.

Dramatikken ble også gjengitt i fagbladet Brannmannen. I en artikkel som er publisert dagen etter ulykka, den 5. januar 2000, står det: «Leger ble bedt om å sette medikamenter på dem som fortsatt levde og man brukte jakker til å dekke over dem. Amputering ble vurdert for å få løs passasjerene, men på grunn av røyken og brannen i vognen ble dette utelukket.»

Brannmann Nils-Erik Haagenrud fra Elverum var en av dem som kom til de brennende togvognene.

– Det var mange som satt fast, og det brant kraftig i den ene vogna. Jeg var i kontakt med flere av dem som satt fastklemt. De var bemerkelsesverdig rolige. Det å forlate folk det er liv i, er noe av det verste, fortalte han i NRK-podkasten om Åsta-ulykka.

– Helt korrekt utført

Tore Kristiansen mener det var helt rett at flere av personene som omkom, fikk en form for narkose inn i døden.

– Det var omdiskutert etter ulykken, men jeg har aldri vært i tvil om at dette var helt riktig å gjøre. Om det var min mor som hadde fått slik hjelp, hadde jeg vært lykkelig for at hun slapp uten store smerter.

Kristiansen forklarer at det ikke var aktuelt med så store doser at folk døde av det, men heller en form for såkalt palliativ behandling før døden.

Palliativ behandling er definert som lindring, pleie og omsorg for pasienter med uhelbredelig sykdom. I denne sammenhengen var de ikke syke, men svært hardt skadd eller fastklemt.

– Pasientene ble ikke avlivet, men heller lagt i en form for narkose. Det samme gis for eksempel til personer i alvorlige ulykker, med det formål at de skal behandles og overleve. I dette tilfellet var ikke det mulig, men de fikk lindring for voldsomme smerter, sier Kristiansen.

19 personer mistet livet i ulykken, 67 personer overlevde. Den siste overlevende ble tatt ut av toget rundt kl. 17, fire timer etter kollisjonen.

Ingen av de overlevende ble livstruende skadd.

Utvalget som undersøkte Åsta-ulykken, konkluderte slik i hovedrapporten: «Kommisjonen kan ikke med sikkerhet forklare den direkte årsaken til ulykken 4. januar. Hverken signalfeil eller menneskelig feilhandling kan utelukkes som årsak.»

Jernbaneverket sto fast på at det ene toget kjørte mot rødt lys. På grunn av den manglende sikkerheten måtte de betale 10 millioner kroner i bot.

Ti år etter slo Jernbaneverket fast at innføring av togradio og automatisk trafikkontroll hadde gjort det tryggere å reise med tog. Slik trafikkontroll gjør at tog stopper automatisk dersom de kjører på rødt lys.

Rørosbanen fikk innført automatisk trafikkontroll i 2002.

Arbeidet var i gang da ulykka inntraff i 2000, men var ikke fullført på grunn av andre prioriteringer.

Tre av britene som var med toget, fikk senere Medaljen for edel dåd for sin innsats med å hjelpe medpassasjerer.