Informasjon fra NRK

Musikkens kraft

Noen øyeblikk er magiske, andre er vonde, sier Embrik Snerte. Som fagottist i Kringkastingsorkestret har han hele landet som scene og vet at musikk kan bygge broer.

Embrik Snerte

Embrik Snerte er fagottist i KORK.

Foto: Ole Kaland / NRK

Tenk deg at du er musiker og skal holde konsert foran en fullsatt sal med mennesker som sørger over tapte, unge liv etter den verste massakren i Norge i nyere tid. Tenk deg at du har klump i halsen, høy puls og tårer i øynene. Da er det ikke lett å få frem tonene, ikke for noen musiker, og slettes ikke for en fagottist.

Minnet om Nasjonal minneseremoni fire uker etter 22. juli 2011 i Oslo Spektrum sitter sterkt i for Embrik Snerte.

-Jeg husker godt at mens vi spilte andre satsen fra Beethovens 7., var det en far, tror jeg, som fikk sammenbrudd i salen. Ropene hans overdøvet orkesteret vårt. Beethovens 7. er i utgangspunktet rørende, og i denne settingen ble det nesten for mye.

Det hadde ikke vært lettere i Oslo Domkirke bare noen få dager etter hendelsene på Utøya og i Regjeringskvartalet.

– Jeg var rystet. Det er uten tvil det verste jeg har vært med på som musiker, sier Embrik.

Alle som så konsertene, ble berørt av Kringkastingsorkestrets (KORK) verdige tilstedeværelse. Preget var også forfatter Erik Fosnes Hansen, som skrev diktet «Vi hører alltid orkesteret» (se faktaboks). Diktet er en hommage til musikerne og handler om hvor viktig KORK var for et folk i sorg.

«Ut på skjæra»

Jeg møter Embrik i et pauserom i Radiohuset på Marienlyst. Noen skritt bortenfor er nedgangen til Store Studio, der 54 KORK-musikere har sin daglige arbeidsplass, øver, holder konserter for et musikkinteressert publikum og spiller inn for TV og radio.

Kringkastingsorkestret - KORK KORK PRESSE

KORK, en leken og allsidig gjeng som gjerne holder konserter nær deg. Her i ærverdige Store studio der historien sitter i veggene, og som Riksantikvaren har fredet.

Foto: Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS/NRK

Som fagottist i KORK gjennom ti år har Embrik erfart at ingen uker er like, verken hva sjanger eller konsertarenaer angår. En dag er symfoniorkesteret i Kautokeino med Mari Boine, en annen dag spiller de jazz i Store Studio. En tredje dag kanskje en Mahler-symfoni i Oslo Konserthus; klassisk er tross alt den sjangeren KORK spiller mest. Snart er det klart for årets julekonsert i Jakobs kirke i Oslo, der orkestrets gjesteliste består av et stjernelag av solister: Kim Rysstad, Ella Marie Hætta Isaksen, Marthe Wang, Annbjørg Lien og Trygve Skaug. Sammen skal de gi oss noe av det vakreste vi har av julemusikk. Du kan selv oppleve konserten i «Nesten jul! Julekonsert med KORK» på NRK1 22. desember.

– Vi har jo lyst til å være et orkester som gjør alt. Vi kan ikke reservere oss, men komme oss av gårde, ut på skjæra og spille, sier Embrik og skaper et bilde i mitt hode av en gjeng ambassadører for musikalsk mangfold, som de gjerne deler med folk på den «ytterste ø» og i «innerste krok» av landet.

-Vi er blitt veldig fleksible, nesten litt flegmatiske. Vi har fått en sånn «Det ordner seg nok»-holdning, sier Embrik.

Allround-musiker

Når Embrik sier han har et rotete arbeidsliv, kan han takke seg selv. Han sitter nemlig i orkestrets programkomité og planlegger konsertrekkene fremover. Om hverdagen i KORK bruker han ord som «springende, variert, avslappa og ikke så innmari stivrygga».

Omtrent som Embrik selv, der han har plassert seg i den ene enden av sofaen på pauserommet, kledd i kortermet T-skjorte midt på vinteren. En kul type på 44 år, som man kan «putte en femmer på» og få samtalen til å gå inn i evigheten.

Embrik Snerte

Embrik ble hodestups forelsket i fagotten allerede da han var liten gutt. Siden har de to vært uatskillelige.

Foto: Ole Kaland / NRK

Embrik vokste opp på en gård i Vesterålen med foreldre og en søster. I Haugen skolekorps spilte han trompet, inntil han fikk «streng på tennene» og måtte slutte. Like etter flyttet familien til Oslo, og så ordnet det seg med spillingen. Det var da han som tiåring for første gang holdt en fagott i hendene og opplevde en umiddelbar forelskelse i det lange treblåseinstrumentet. – Det er noe med å la en liten gutt spille en veldig dyp tone. Jeg ble helt hekta, sier Embrik.

Siden har han spilt fagott hver dag og gjennom årene i både Harmonien i Bergen, Forsvarets musikkorps Nord-Norge og Operaorkesteret i Oslo. For 25 år siden ble han vikar i KORK og fast fagottist fra 2008. I orkesterets bakre rekke trakterer han det flotte instrumentet av fjell-lønn, verdt nesten en halv million kroner. Ofte spiller Embrik elbass også.

Embrik Snerte

Embrik improviserer under Super-KORK-konserten. Programledere er Shana Fevang Mathai og Anders Herman Clausen.

Foto: Hilde Bagge / NRK

Dessuten har han en nesten grenseløs sjangerbredde, enten han improviserer til eventyr på Super-KORK-konsert eller spiller etter noter til barokkmusikk. På repertoaret står også jazz, disko og samtidsmusikk. Embrik var med å starte Ensemble Ernst i 1996, i dag et høyt ansett ensemble, som i år vant Spellemannprisen for beste samtidsmusikk.

-Jeg spiller overalt hele tida, sier Embrik, som har samboer, en sønn på 14 år, en datter på 12 og Miles Davies, David Bowie og en «gal fagottist som heter Sergio Azzolini» blant sine inspirasjonskilder.

Bakvendtland

Embrik er venstrehendt, og det går fint når man spiller fagott. Men når han tar frem elbassen, må noen knep til for at det skal låte som han vil. Embriks bass er laget for venstrehendte, likevel snur han strengene opp ned.

Embrik Snerte

Venstrehendt elbass og høyrehendt gitar i godt samspill i Jakobs kirke. Trygve Skaug (t.v.) og Embrik akkompagnerer folkemusikeren Kim Rysstad i «Nesten jul! Julekonsert med KORK».

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

-Nesten som bakvendtland, tenker jeg, men det finnes en plausibel forklaring: Embriks far hadde en gitar på loftet, og Embrik lærte seg å spille på den feil vei, uten selv å være klar over det. Da han ble el-bassist, hadde feilen satt seg i fingrene. I ettertid kan han høre at «feilen» gjør at han iblant tar andre musikalske valg enn de som spiller «riktig», som han selv uttrykker det.

Brobygging

-Det er ingen tvil om at mye trøbla ungdom har funnet noe i musikken, noe de behersker og elsker, og som har hjulpet dem ut av trøbbelet, sier Embrik.

Vi snakker om hvordan musikkens kraft kan føre til endring, og zoomer inn på Fargespill, prosjektet som ble startet i Bergen i 2004, der noen av deltakerne er «trøbla ungdom» som har kommet til Norge fra krigsherjede land, og som har brakt med seg ressurser de kanskje ikke visste de hadde.

QuizDan QUIZDAN

Overbevisningen om at «under enhver stein du løfter, ligger en juvel» har brakt frem en fantastisk gjeng på rundt 100 barn og unge som knytter bånd mellom alle verdens kulturer.

Foto: Ole Kaland / NRK

Mange har opplevd Fargespill, sist under Nobels fredskonsert. Noen ganger kan Fargespill løfte tak; det gjorde de sammen med KORK i Grieghallen under Festspillene i 2016.

– Unger som er så utrolig flinke til kunstuttrykk, er dypt rørende å være vitne til. Det er så ekte, sier Embrik. – Kvaliteten var skyhøy, det var som å spille med Leif Ove Andsnes. Barn og ungdommer fra alle steder på kloden stod sammen på scenen og sang voggesanger, kledd i sine lands festdrakter, norske jenter i bunad. Så forskjellige kulturer, så stort aldersspenn, og så drar de helt i samme retning.

Jeg aner at Embrik er en tanke oppglødd i andre enden av sofaen. For vi er inne på noe viktig; det har noe med musikkens kraft å gjøre, om hvordan musikk bygger broer mellom kulturer og mellom gammel og ung. Så forteller han en historie om da han var 19 år og korgutt i Norges ungdomskor. Koret skulle synge i en bitte liten steinkirke i Vicenza i Nord-Italia. Det var der verden stoppet opp, i et magisk øyeblikk. – På kirkebenkene satt 30 gamle koner med skaut for å høre oss synge en Brahms-motett. Atmosfæren var så spesiell at dirigenten, Carl Høgset, begynte å gråte. Så begynte de gamle damene å gråte. Til slutt gråt alle vi 19-åringene i koret, sier Embrik. – Det var en dominoreaksjon. Noe skjedde med oss der oppe i fjellandsbyen.

Akkurat som med opplevelsen med Fargespill, der alt stemte og alle gikk samme vei.

Stolt som en far

Det kan tenkes at Embrik kunne ha hatt Fargespill-barna som elever. Kanskje han hadde sluppet å lære dem hvordan forstørre uttrykket, få frem flere farger og større kontraster, vise mer følelser. Jeg, som selv har opplevd Fargespill, tenker at «alt dette har de nok i seg allerede». Men ikke alle barn forstår hva som må til for å komme «over scenekanten», og Embrik påstår han er for utålmodig til å undervise slik han gjorde av og til før i tiden.

Men han sa ja til å være mentor for autistiske Ole, som spiller klaver, har absolutt gehør og bor i Dalane sørvest i landet. Ole ble landskjent gjennom «Da KORK kom til bygda», en TV-serie som skulle få lokale talenter til å skinne som solister i samspill med KORK.

-Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble plukket ut til å være mentor for Ole, men det kan ha noe å gjøre med at min sønn har Asperger. Overfor ham viser jeg en annen form for tålmodighet enn jeg greide med elevene. Det er en slags foreldretålmodighet som jeg fikk bruk for med Ole, sier Embrik.

Embrik Snerte og Ole Iversen

Autistiske Ole besøker Embrik i Oslo. Her er de i malersalen i NRK på Marienlyst.

Foto: Privat

Embrik var avslappet idet Ole gikk på scenen for å spille 2. sats av Mozarts klaverkonsert nr. 21. Han var overbevist om at Ole ville klare å gjennomføre, at han ikke ville «frike ut». Men en annen uro kom krypende. – Det var en slags frykt som man kan få for sine egne barn, om de skulle snuble og ramle, liksom.

Ole fikk trampeklapp og stående applaus, og halvveis gjemt bak døren inn til scenen kunne seerne observere en smilende mentor, like stolt som en far ville være over å oppleve sin sønn ved klaveret foran selveste Kringkastingsorkestret.

Da KORK kom til bygda (3:5) DA KORK KOM TIL BYGDA

Det var stående applaus fra et ekstatisk publikum da Ole holdt konsert med KORK. Her er han med programleder Leo Ajkic.

Foto: fotografenas.no / NRK

Det funker for fulle folk også

Noen ganger byr livet på muntre overraskelser. Her er historien om en av dem. Det skjedde under Lofoten Kammermusikkfestival for noen år siden:

Klokken er tre om natten i Svolvær. Det er regnfullt og guffent. Noen musikere fra KORK som har nachspiel, hutrer utenfor hotellinngangen og tar seg en røyk. De har hatt konsert tidligere på kvelden.

En tydelig beruset person kommer sjanglende nedover gaten og stopper ustøtt opp foran Embrik.

-Kæm e du? snøvler han
-Vi er Kringkastingsorkestret, svarer Embrik, hvorpå mannen kaster seg rundt halsen hans og roper:
-Dokker e vårres orkester!

I sofaen på pauserommet i Radiohuset smiler Embrik og sier:

-Da kjente vi at det funker, når selv fulle folk tenker på oss som landets orkester.

Embrik Snerte i fotostudio

Fotograf Ole Kaland vil at Embrik leker seg med den fem kilo tunge fagotten. Uten seler, for seler blir ikke pent på bilder. En tvilsom oppgave som Embrik neppe går med på flere ganger.

Foto: Hilde Ljøen / NRK

Hvis jeg var K-sjef

Vi er et orkester i en unik situasjon i forhold til andre orkestre. Vi får mye indirekte PR, fordi vi er på radio og TV. Men vi har et mye lavere budsjett enn andre orkestre, og vi slåss jo med de andre her på huset om lisenspengene. Derfor må vi være flinke til å finne folk som ikke koster for mye penger, og det er ikke så lett. Hvis jeg var K-sjef, ville jeg ha bedt om mere penger slik at vi kunne drifte orkesteret til å bli konkurransedyktig på alle måter. Det vi kanskje savner mest, er å ha penger nok til å betale virkelig gode dirigenter, virkelig gode solister – hele tiden. Å fylle vårt potensial eller hva det heter. Dessuten ville jeg ha lagt til rette for at KORKs konserter til enhver tid ble promotert på nrk.no’s forside.