«B» for produsent

Det snør tett. Klokka er 05.00. Ved NRKs Finnmarkskontor i Alta, er radioprodusent og programleder i full gang med å forberede ukas første sending.

Øynene er smale. Det lukter kaffe i lokalet. Ingen ting tyder på at dette er dagen selve sola returnerer, etter sist å ha vært sett i november.

– Det her e «Marheli» Buljo som ringer fra NRK Finnmark, æ skulle høre om dokker e i rute i dag?

Den eneste ansatte med samisk som morsmål i redaksjonen er i gang med ringerunden. Hun er telefonhøflig og blid som ei sol. Hurtigruta har kansellert Vardø på grunn av sterk vind. Flere veger og fjelloverganger er også stengt.

– Jeg sjekker også fiskebanker og bølgevarsler – det er ofte været som skjer her i Finnmark, sier produsent Máret Eli Isaksdatter Buljo og ler.

Hardt blir bløtt

Den unge produsenten snakker tydelig, og med en umiskjennelig samisk aksent. Du vet, det litt stakkato tonefallet som ofte blir vitset med av nordmenn med norsk som førstespråk.

– Jeg vet jo at det høres annerledes ut. Har du samisk som førstespråk bytter du noen ganger ut bokstaven «K» med «G» eller «P» med «B». Eller så stokker du om på ordene, sier Buljo.

At harde konsonanter blir bløte er en ting. At samisk gjerne har trykk på første stavelse, er en annen. I tillegg: setningsoppbyggingen er veldig annerledes på samisk enn på norsk, preposisjoner finnes ikke i det samiske språk, og de skiller ikke på «han» og «hun».

– Da jeg begynte å jobbe på Altakontoret brukte jeg lang tid for å høres bra ut på norsk. Jeg var alltid nervøs, og tenkte hele tiden på at det kanskje ikke var bra nok for NRK, sier hun.

Den nervøsiteten skal vi komme tilbake til, men først: Máret Eli Isaksdatter Buljo.

Kjært barn ...

Hun er døpt Máret Eli. Hjemme sier de bare «Máret». Med trykk på a-en. På samisk uttales navnet «MárHeli». Kollegene på Altakontoret er veldig opptatt av å uttale det riktig: «MAAret EEli», sier de, med usikkerhet i blikket.

Et kjært barn har mange navn, og i dette tilfellet også flere språk. Og samisk ekspertise har de meget god bruk for på NRK Finnmarks største distriktskontor i Alta.

– Det samisktalende publikum irriterer seg når et familie-, stedsnavn eller tittelen på en samisk låt uttales feil på NRK. Når en kollega spør om hvordan ting uttales, hjelper jeg til så godt jeg kan, sier Buljo.

Den lille dama snur seg mot skjermene. Setter håret opp i en hestehale, og trekker det ene beinet liksom innunder seg på kontorstolen før hun taster videre etter siste nytt.

Hun ble ansatt på NRKs distriktskontor i Alta, blant annet på grunn av sin språkkunnskap og den kompetansen hun har om samisk kultur. Dette drar kollegene hennes nytte av hver dag. Å uttale «Šihččajávri» er ikke nødvendigvis enkelt for en stakkars programleder med norsk som førstespråk.

Lærte norsk først på skolen

Máret Eli Isaksdatter Buljo vokste opp på en gård utenfor sentrum av Kautokeino, langt unna nærmeste nabo. Fra en «blandingsfamilie», med én fot i reindrifta og den andre i fjøset, lærte hun ikke norsk før hun begynte på barneskolen.

– Jeg trengte det ikke. Jeg var sammen med bestemor (áhkku) og jobbet med henne i fjøset mens foreldrene mine var på jobb.

Hun har ingen minner om å ha lært norsk, men klarte seg øyensynlig bra uten.

– Jeg husker spesielt en situasjon med norskspråklige unger. Vi hadde ingen ord å kommunisere med, men det var moro likevel. Vi skulle leke 17. mai, og jeg skulle forklare dem hva det er. Jeg trodde det var et samisk ord, sier hun og ler høyt igjen.

Altakontoret

NRKs største kontor i Finnmark er lokalisert i et helt nytt bygg midt i sentrum av Alta.

Her jobber «fjordinger» fra Kyst-Finnmark, byfolk fra Alta, søringer som vil oppleve Nord-Norsk kultur, enkelte russere, og Máret Eli Isaksdatter Buljo fra «de kjernesamiske områdene» i skjønn forening.

– Jeg trives veldig godt her. Spesielt etter at vi har fått hver vår faste programledere å jobbe med.

Det har sluttet å snø og begynt å lysne. Det er ennå mørketid, men fra vinduene ser man Nordlyskatedralen i nord, Altadalen i sør, og det hellige fjellet Haldde i vest. På toppen kan restene etter et Nordlysobservatorium fremdeles besøkes. Ofte er det her sola skimtes først, når den omsider returnerer til Alta i slutten av januar.

– Jeg har vel alltid tenkt at norsken min ikke er såkalt «perfekt», at den er annerledes. Makkeren min her på kontoret fikk meg til å åpne opp om det, og det gjorde at nervøsiteten etter hvert forsvant. At det ikke var så galt likevel!

Møtt med fordommer hele livet

Máret Eli Isaksdatter Buljo kom seg helskinnet gjennom barndommen uten å snakke norsk. Hun klarte seg bedre enn gjennomsnittet gjennom skolegangen med sin «annerledes» norsk, og hun fikk raskt jobb som programleder for NRK Sápmi i Karasjok etter endte studier.

Det var da hun begynte som produsent i Alta og skulle snakke sitt andrespråk på lufta, at hun kjente på det. Hun vaklet.

Til tross for å ha snakket norsk i hele sitt voksne liv, og til tross for tryggheten hun opparbeidet seg i NRK Sápmi, ble hun usikker da hun skulle lufte sin samiske aksent for Finnmarkspublikumet. Snakke norsk på lufta.

– Folk har visse forventninger til hvordan man snakker norsk som same. De ler litt av deg, ikke med deg. Denne usikkerheten sitter igjen fra barndommen. Jeg har blitt møtt med holdninger og fordommer hele livet, sier Buljo.

– Det handler ikke om å bli bedre i norsk

– Hadde det vært lettere om du hadde lært norsk helt fra starten? Da hadde du kanskje ikke hatt den aksenten, og ikke vært nervøs for å snakke på lufta?

– Det er mer sammensatt enn som så. Det er ikke fordi jeg lærte norsk sent at jeg blir møtt med fordommer. Dette er historisk, mye større enn bare meg og mitt. Jeg vet at andre har lignende erfaringer.

Hun sier at de fleste samer har veldig gode norskkunnskaper, så det er ikke hos dem det skorter.

– At jeg skulle lære meg bedre norsk, det gir en litt sånn «fornorskningsprosess-følelse all over again». Poenget er at det må til en holdningsendring, og en større aksept for at man er og snakker forskjellig, sier produsent Buljo.

«Hvordan går det med reinsdyra?»

Fordommer setter negative spor. Buljo nevner barndommens fotballturneringer og seriekamper, der jentene på andre lag ofte etterlignet måten de pratet på.

– Det er greit når de gjør det én gang, men baller det på seg er det ikke morsomt lenger.

Da hun begynte på Journalisthøyskolen i Oslo ble hun hver dag, gjennom to uker, møtt med samme spørsmål fra en medstudent: «Hvordan går det med reinsdyra?».

Da sprakk det.

– Sånt er stigmatiserende. Jeg ble satt i bås, og jeg følte meg oppgitt og liten. Når jeg begynner å bli lei er jeg ikke redd for å si fra. Jeg ba ham pent om å slutte å snakke til meg, om han ikke hadde noe annet å spørre om.

Buljo har sitt egen reinmerke. Ja, hun eier rein, og dem går det bra med. Så store forandringer skjer det ikke i reinflokken fra dag til dag at en søring på journalisthøyskolen trenger å bekymre seg.

– Hvordan reagerte han?

– Han ble veldig stille, og vi snakket ikke mer sammen den dagen. Neste gang vi møttes begynte han å snakke om andre ting. Først da ble det en ordentlig tone mellom oss. Han respekterte det.

Ungt kontor

Altakontoret er en av redaksjonene med yngst snittalder i hele NRK. Nå har flere ankommet, og latteren sitter løst i lokalet. Helgas seminar er «Hot News», og det flires av morsomme episoder. Kjappe replikker slenges og returneres over skrivebordene. Máret Eli vet å svare for seg når det bare er kolleger imellom.

– Jeg vet jo hvordan ord uttales, men det blir fort krøll på tunga på direktesendt radio. Spesielt når man ikke snakker på sitt førstespråk.

Skulle alltid tilbake

Radiosendingene som produseres i Alta har en daglig dekning på 27,6 prosent for Finnmark, det er en lytteroppslutning på omtrent 18.000 om dagen.

På nyhetsfronten har den betente sykehusstriden blusset opp etter flere «sykehistorier» om de lange avstandene i fylket, nå også har vært på riksdekkende TV. Ei Altajente står på pallen i verdenscupen. Ikke dårlig.

Under journalistikkstudiene bodde Buljo i Oslo i tre år, men hun visste alltid at hun skulle tilbake til Finnmark. Savnet etter klar luft, tidsoptimisme, nordlyset og familien ble for sterkt.

– Det var veldig fint sørpå i en kort periode, men dette er hjemmet mitt. Jeg trives best i vintermånedene og med større frihet enn man har i hovedstaden.

Tidsoptimismen i Finnmark

Da praksisplasser skulle søkes ble det snakk om at hun skulle jobbe i NRK Finnmark.

– Da sa jeg nei, for der visste jeg at jeg skulle jobbe hele livet. Jeg havnet i DN og virkelig utenfor egen komfortsone i to måneder. Det ga meg et litt større nettverk, selv om jeg ikke var helt på deres nivå den gangen, som student. Jeg har ennå kontakt med noen av dem jeg studerte med.

Hun mener at Finnmark gjør deg «laidback». At fylket skaper tidsoptimister, og at det er en bra ting.

– Jeg liker tempo, det er derfor jeg jobber her. Men jeg liker også å kunne lene meg tilbake. Det er så mye å passe på i Oslo: Komme i tide, stresse etter trikk og T-bane. Kanskje det også er derfor jeg liker Finnmark. Jeg liker å ha et avslappet forhold til tid.

To språk å ta vare på

Det snør tett igjen. Håpet om å få se sola på dens første returdag svinner for hvert minutt. Blålyset kommer snart sigende. Máret Eli gjesper. Bretter venstre fot under den høyre. Lener seg godt bakover i kontorstolen og tenker seg lenge om før hun fortsetter:

– Jeg tenkte heller aldri over hvor viktig det samiske språket var for meg da jeg jobbet i NRK Sápmi. Nå jobber jeg i en norsk redaksjon, skal snakke «perfekt» norsk, og samtidig ta vare på det samiske språket. Det er ikke alltid like lett.

Føler ansvar for språket

Máret Eli Buljo kjenner på et «språkansvar». Hun vil hun holde det samiske språket levende for å bringe det videre til neste generasjon.

– Det er morsmålet mitt, og en stor del av meg og min identitet. Jeg føler et ansvar for at det ikke skal dø ut. Derfor er det så viktig for meg.

– Jeg lærer ikke sønnen min norsk. Han lærer det i barnehagen og via andre plattformer. Dessuten bor vi i Alta, og her snakkes det for det meste norsk, så han vil nok kunne begge språk før han begynner på skolen.

– Ingen dør av det

Og samtidig som hun stadig blir nervøs av å snakke norsk på lufta, har hun sakte begynte å lære å akseptere seg selv i større grad.

– Nå synes jeg norsken min er bra nok som den er. Mine kolleger får korrigere meg om jeg sier noe feil, så kan jeg rette på den samiske deres når det trengs, sier hun og ler høyt.

– Det er fint å utfordre frykten. Det er jo en klisje, men man utvikler seg ikke om man blir værende i bobla si. Jeg er mer avslappet i studio nå enn da jeg begynte. Det er kanskje ikke SÅ farlig om jeg sier «i» i stedet for «på», Det er jo ingen som dør av det.

• «Hei Google, snakker du samisk?»