- Popstjerne, nei, jeg hater det ordet.
- Vidunderbarn da?
Julian Berntzen (i Ole Bull, Foto New Records)
- Det er litt fjollete. Man sysler nå med musikk, og så er det bare gøy at folk liker det man holder på med.
Sant å si er han også 22, men man får et rykte av å skrive strykerkvartetter til Harmonien i Bergen i tenårene. Og nå har debutplaten "Waffy Town" fått kjempekritikker. Berntzen har skrevet alle sangene, synger dem og spiller de fleste instrumentene selv. Hans beatelske pop med elementer fra klassisk musikk har brakt kritikerne i fistel.
- Er jo bare utrolig gøy å bli godt mottatt, at folk liker noe man har lagt ned så mye arbeid i. Og så er det inspirerende, man får lyst til å lage nye låter.
Skrev strykerkvartetter
Berntzen har drevet med musikk siden han var liten. Foreldrene, en kles-/smykkedesigner-mor og en grafisk designer-far, lot ham leke og gå egne veier. Og de sendte ham på Steinerskolen.
- På Steinerskolen har jeg fått impulser, men mye av spillingen og arrangeringen har jeg lært meg selv. Det fine med Steinerskolen er at musikk, kunst og kultur tas seriøst. Musikktimen er like viktig som matematikktimen.
- Og så oppfordres man til å bli utøvende kunstner?
- Man får i hver fall veldig lyst til å prøve. Jeg ville i hvert fall se hvordan det gikk om jeg satset på musikk. Ellers ville jeg ikke tilgi meg selv.
- Men hvordan ble du bluegrassfiolinist?
- Jeg har latt meg fascinere av mye, blant annet bluegrass og country. Nylig kjøpte jeg en bluegrassmandolin. Jeg lar meg fascinere, og bare spiller.
Berntzen har også spilt jazz på fiolin, og det var da han ble oppdaget av HP Gundersen, produsenten som er gudfar for mye av det bergenske musikkmiljøet.
- Han spurte om jeg kunne lage strykerarrangementer til en popplate. Dermed gjorde jeg det, og spilte også med selv på platen til Nathalie Nordnes. Siden spurte HP om jeg hadde noen poplåter. "Neeei, jeg holdt jo på med noe..." Så måtte vi lage plate.
Mikset i Abbey Road
Platen var "Waffy Town", et konseptalbum om en by og alle menneskene som bor der. Gjennom musikken og farens plateomslag med gammelmodige bilder har Berntzen skapt sitt eget univers.
- Jeg er fascinert av det barnlige, både barnebøker og barne-TV. Og jeg visste at jeg ville lage noe som ikke var så artistfokusert. Waffy Town skulle være i fokus og jeg litt bak. Først kom ideene, og så kom låtene. Jeg vet ikke om jeg ville greid å sette meg ned og lage seriøs pop. Nå lager jeg enkel, naiv pop.
Naiv, kanskje, men ifølge anmelderne er Berntzens melodier og harmonier er av det sofistikerte slaget. Det sier sitt at Beatles-partneren Nick Webb takket ja til å etterprodusere platen i selveste Abbey Road Studios.
- Vi fant ut at vi ville etterprodusere litt ordentlig, og Abbey Road Studios har spesialkompetanse på denne typen musikk. Etter at vi hadde ringt dem og sendt en CD, ringte Webb tilbake og ville gjøre det, forteller Berntzen.
Berntzens beatelske harmonier på platen er ikke tilfeldige.
Han beskriver sitt forhold til Fab four slik:
- Samme forhold som jeg har til melk og brød. Det er noe man har hørt på og fått inn. Men jeg har også hørt på andre 60-tallsband, jazz, country, Chopin og Mozart.