Noah
Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Tro, håp og manndom

Noah (21) kjempet i mange år for å få kjønnsoperasjon på statens regning. Til slutt betalte bestemoren.

Del 1: Venter på øyeblikket

– Det er hele verden. Og det er liv og død.

Noah står foran sitt livs mest avgjørende og definerende øyeblikk – han skal ta kjønnskorrigerende operasjon og fjerne sine kvinnelige bryster.

Han sitter nervøs i venteværelset på en privatklinikk på Oslos vestkant klokken 07.20 en fredag morgen. De brune øynene er morgentrøtte, men insisterende. De krever å bli tatt på alvor.

Stemmen hans er ung i klangen, men passe mørk og mandig etter flere år med testosteronbehandling.

Ute glinser fullmånen over en tilsynelatende sovende hovedstad. Men en forventningsfull Noah har knapt sovet i løpet av natten.

Han er redd for at inngrepet kan få alvorlige konsekvenser.

– Du kan jo faktisk miste nippelen, du kan miste sensitiviteten og pigmentet. Så jeg har mange tankeprosesser i hodet akkurat nå.

En mann kledd i grønt tar imot ham og viser vei til omkledningsrommet. Forhåpentligvis skal Noah for siste gang kle av seg med kvinnelige bryster under klærne.

Bedøvet blir han trillet inn i operasjonsrommet. Nå ligger hans skjebne og den nye brystkassen i kirurgens hender.

Jeg har hatt en konstant uro i natt for det som skal skje.

Noah Lindaas

Står sammen

Mamma Rebecca har kjempet sammen med Noah i mange år. Nå ønsker hun ham lykke til.

Del 2: Skolegården

– Er du gutt eller er du jente?

En flokk nysgjerrige barneskoleelever følger etter Noah hvor enn han går i skolegården. Han ønsker at de skal stoppe. Men hverken spørsmålet eller skrittene opphører. Hver dag er de der etter ham.

Svarer han ikke, spør de bare igjen og igjen, og følger etter. Svarer han, er de fortsatt ikke fornøyd – de fortsetter å spørre i en tilsynelatende evig, vond skolegårdsvandring:

– Hva slags tiss har du da?

Og i garderoben er han ikke velkommen, hverken hos jentene eller guttene.

De eldre jentene tror han er en gutt – og guttene tror at han er en jente. Han må enten skifte på gangen, vente til alle har gått ut av garderoben – eller gå hjem.

Gjennom ungdomsskolen har han en usynlig lapp i panna, en pubertal post-it lapp, hvor det står «jenta som tror han er en gutt». Fraværet er skyhøyt, han har fått diagnosen ME og skulker gymmen så ofte han kan.

Skoleårene går – spørsmålene består. Ja, de blir bare flere.

– Er du mentalt syk, er du forstyrra?

Ferie med fotballdrakt

Noah vokste opp i Kongsvinger og Oslo, og følte seg som gutt allerede som liten. Og kjole var det umulig å få på ham.

Trakk navnet Noah

Det var tilfeldigheter som gjorde at Noah fikk navnet sitt, da han ville bytte til guttenavn. Mor og sønn puttet flere lapper med forskjellige navneforslag i en bolle, og Noah var navnet som ble trukket. Det var navnet Noah ønsket aller mest.

– I mange år har den transseksuelle gruppen blir sett på som en diagnose – mennesker som ikke er ved sine fulle fem.

Ingun Wik er bombastisk og urokkelig, der hun sitter på sitt lyse, romslige kontor på helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo. Her tar hun hver dag imot mange unge mennesker som sliter. 100 unike historier bare det siste året, hvor temaet var kjønnsidentitet.

Noah

SEXOLOG: – Mange hos oss kommer til oss med følelsen av ikke å få hjelp, og de ser ingen annen utvei enn å ta livet sitt, sier Ingun Wik.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

De forteller som Noah om vonde garderobe- og skolegårdsopplevelser. Om lange ventetider hos Rikshospitalet, et skjemavelde og en psykiatrisk kartlegging som tar motet fra de fleste.

4 av 5 får avslag, hvis man ikke faller inn under diagnosen F64.0 – transseksualisme.

En psykisk diagnose som blir fjernet fra Verdens Helseorganisasjons diagnosemanual i mai. Men hva det vil innebære i Norge, hvordan man vil endre praksis, vet man foreløpig ikke.

– Jeg blir flau på menneskehetens vegne når jeg tenker på hvordan denne gruppen har blitt behandlet, og fortsatt blir det. Og Norge henger etter mange andre land som vi naturlig kan sammenlignes med.

Wik sier det er prekært for mennesker som Noah å få hjelp – også kirurgisk.

– Det haster å få operasjon. Er du en gutt med dobbel D i BH-størrelse er det umulig å «forhandle» om at du er gutt. Så brystkirurgi er kjempeviktig for dem.

Del 3: Den «evige» kampen

– Til nå har jeg måttet bruke T-skjorte eller stram tape for å skjule brystene. Og det er veldig ubehagelig. Du føler deg utsatt og beglodd.

Vi er på en kafe i Østbanehallen, Oslos travleste passasje, dagen før operasjonen. Noah skuer tilbake på sin 21-årige livsreise – på speilbildet som har jobbet mot ham i så mange år.

Det har hastet å få hjelp så lenge, så hans egen kropp kan speile den unge mannen han føler seg som. Så han kan gå i svømmehaller og treningssentre – arenaer han nå skygger unna.

Allerede som liten følte han at han ikke var ei jente. Det var mye lettere å henge med guttene, han hadde mer til felles med dem, likte klærne deres bedre.

– Første gang jeg tenkte over at jeg følte meg som en gutt var jeg kanskje 5 år. Jeg hadde kort hår og så jo ut som en helt vanlig liten gutt. Når mamma spurte om jeg ville ha på kjole så bare skrek jeg, og ville ikke ha opp døra. Det var bare å gi opp.

Når han kommer i puberteten blir det mer og mer tydelig at kroppen ikke samsvarer med hans indre bilde. Han trenger medisinsk hjelp.

7. mai 2014 setter han sine bein på Rikshospitalet første gang, mamma Rebecca er med for å gi ham trygghet. Noah håper å bli sett på som den han er, å bli forstått – men opplever at han blir sett på som et case, med granskende, analyserende blikk.

– Hvordan man opplever prosessen er jo individuelt, men for min del har jeg følt meg både liten, sykeliggjort og mistenkeliggjort.

Og ting tar tid. Han blir lovet en time i måneden, men venter opptil syv måneder mellom hver gang han blir innkalt.

– Du får lite informasjon underveis, kun et brev når det er din tid. Hver dag gikk jeg håpefull til postkassen, sier Noah.

Etter hvert får han innvilget testosteronbehandling. Men lovnaden om å få kjønnskorrigerende operasjon fører ingensteds hen.

Han blir lovet å få brystoperasjon senest januar 2018, men det blir ny utsettelse, i mange måneder. Da knekker Noah sammen en gang for alle.

– Jeg følte at glass knuste. De klarte rett og slett å knuse alt håp jeg hadde om noen gang å få hjelp. Møter har blitt avlyst og flyttet titalls ganger på 4–5 år, nå kjente jeg at det var stopp, jeg hadde fått nok.

Noah ringer sin bestemor Winnie, den amerikanskfødte kvinnen han alltid kan snakke med når han er nedfor. Hun og mamma er klippene hans.

I krisesamtalen får frustrasjonen fritt utløp, sammen med tårene. Før de så pensler inn på alternativer. Det eneste realistiske er å ta operasjon privat.

På klinikken på Vinderen er ventetiden bare en uke – men operasjonen koster til gjengjeld 40.000 kroner. Noah spør sin bestemor om han kanskje kan låne penger til operasjon – til han får jobbet opp egne midler.

Med sin amerikanske aksent og resolutte røst svarer bestemor:

– Den operasjonen betaler jeg, dermed basta. Det er nå du skal være lykkelig. Hvis man ikke kan bruke pengene på livskvalitet, hvorfor skal jeg ha penger da?

Alt for Noah

Bestemor Winnie er tidligere psykiatrisk sykepleier. Hun er opptatt av at Noah skal være lykkelig, men vil ikke ha oppmerksomhet om seg selv.

Del 4: En klinikksjefs kvaler

– Jeg forstår at ventetidene kan oppleves som lange og at man vil gjøre ting så raskt som mulig. Men forutsetningen er at man har vært gjennom en god utredning i forkant – og er godkjent diagnostisert for kjønnskorrigerende kirurgi.

Noah

KLINIKKSJEF: Kim Alexander Tønseth er klinikksjef for klinikk for hode, hals og rekonstruktiv kirurgi på Rikshospitalet, Han er enig i at de har hatt vel lang ventetid på en del operasjoner, men mener de nå er nede på et akseptabelt nivå.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

Kim Alexander Tønseth, klinikksjef på Rikshospitalet, har tatt seg en liten pause en hektisk fredag formiddag – samme dag som Noah blir operert.

I korridorene springer grønnkledde ansatte rundt i høyt tempo, telefonen hans ringer nærmest ustanselig. Anropene avvises, og han fortsetter sitt resonnement:

Så skal man stå på hormoner helst et års tid for å se effekten av det. Og kanskje vi trenger litt ekstra tid for å se om pasienter har tilleggssykdommer som vi må sjekke ut.

Tønseth er en av dem som bestemmer om de transseksuelle skal få kjemisk behandling – og kjønnskorrigerende operasjon. For mange representerer han den brutale motstand – kun 1 av 5 får ønsket sitt oppfylt.

Tønseth sier det er mange vurderinger å ta. Er oppfatningen av at man er «født i feil kropp» vedvarende, kan man være sikker på at vedkommende ikke vil angre et kirurgisk angrep?

– Mange sier nåløyet er for trangt for å få behandling og at vi er for strenge, men vi mener vi kan gå god for det, for man oppfyller rett og slett ikke kriteriene. Men den gruppa som får avslag fra oss og ikke oppfyller kriteriene skulle helt klart fått et bedre oppfølgingstilbud.

Men skjønner han at Noah og andre i ren frustrasjon, etter avslag og/eller lange ventetider, tar privat operasjon?

– Generelt er jeg skeptisk til at man tar operasjoner privat, når det er bestemt nasjonalt at dette skal gjøres her på Rikshospitalet – for å sikre kvaliteten.

Noah

KIRURG: – Det er mange ting å ta hensyn til for å få det til å se ut som et maskulint bryst. Bryst opplever jeg nærmest som en katastrofe for disse menneskene, de fortrenger det og vil ikke vise det frem, sier Halfdan Vier Simonsen, kirurgen som opererer Noah.

Foto: Knut-Øyvind Hagen / NRK

Omfattende inngrep

Noahs operasjon blir ekstra dramatisk. Kirurgen og hans hjelpere må operere ham på nytt.

Del 5: Dramatiske komplikasjoner

Bare noen hundre meter unna Rikshospitalet, på privatklinikken på Oslos vestkant, blir det klart at operasjonen til Noah ikke har gått helt som den skal.

Når Noah i 13-tiden blir utskrevet og begynner å bevege seg, lettere omtåket i hodet, er det høyre brystet større enn noen gang, som tredoblet. Det sprenger i brystet, det prikker i huden.

Han husker hva kirurgen har sagt: Det første tegnet på at noe har gått galt er hvis det sprenger i etterkant.

– Jeg tror ikke dette er riktig, jeg kom jo hit for å fjerne brystene, sier Noah til resepsjonisten.

Tonen er spøkefull, men med underliggende alvor. Resepsjonisten blir lettere forskrekket i ansiktet, kirurgen blir tilkalt på ny.

To blodkar har ikke blitt stengt ordentlig, så blodomløpet klarer ikke å henge med når han begynner å bevege seg ordentlig.

For andre gang blir Noah ført inn på operasjonsstua. Han klarer knapt å gå selv.

Den høyre siden må åpnes opp på nytt – denne gangen bivåner Noah operasjonen uten narkose. Stingene som er satt blir åpnet opp på ny.

I det travle operasjonsrommet lyder klassisk musikk i bakgrunnen, Noahs favorittstykke, Gymnopedie nummer 1 av Eric Satie. Noah ber dem skru opp volumet, pianotonene beroliger og løfter ham.

Armene er utfoldet og i et øyeblikk føler han seg uovervinnelig, som Jesus.

Stolt som en hane

Noah kan knapt tro det han ser. Hans kvinnelige bryster er forsvunnet, og erstattet med en mannlig brystkasse.

Det har vært mange tøffe kamper, mange skuffelser. Det er først nå jeg innser hvor vanskelig det egentlig har vært.

Mamma Rebecca

Del 6: Den kjekkeste mannen i verden

Klokken 15 går Noah med forsiktige skritt inn i familiehjemmet på Kjelsås i Oslo, etter en lang, men til slutt vellykket operasjon.

Mor, bestemor og en barndomsvenninne har vært med på den humpete og humørfylte bilturen hjem, gjennom snødekket vinterlandskap.

På seg har Noah et dren, det er fullt av sildrende blod som vitner om det dramatiske han har vært igjennom. Varsomt blir han geleidet bort til stuen og sofaen, han setter seg mellom sine to fremste hjelpere på livets vei: Mor og bestemor.

Mamma Rebecca holder kjærlig rundt sønnen sin. All kampen hun har vært gjennom, tårene hun har grått på vegne av sin sønn – alt kommer tilbake til henne i omfavnelsen.

Noah titter ned på sin egen overkropp, med få sekunders mellomrom. Han må forsikre seg om at det han ser er virkelig. Selv om overkroppen er bedøvd og bandasjert kan han kjenne konturene av sin nye, mandige brystkasse.

Drømmen og det inderlige ønsket hans har gått i oppfyllelse, etter årevis med kamp. Han ler, øynene er fylt av gledestårer.

– Dette er det største øyeblikket i mitt liv. Jeg tror jeg aldri har lyst til å ha på meg en genser igjen.

Bestemor Winnie nærmest sprekker av stolthet når hun ser bort på sitt barnebarn. Han er frisk og nyoperert – takket være henne.

– Det er helt fantastisk å se ham slik. Han er den kjekkeste mannen i verden!