Helt på sidelinja

Det er to dager til kamp. Magnus Lundberg sitter hjemme i Moelv og ser de samme videoklippene igjen og igjen. Han studerer helgas motstanderlag, ser på kamper lagene har spilt tidligere i sesongen.

I den moderne fotballen går spillet så fort at det ikke nytter å møte opp på kamp uten å ha forberedt seg grundig, forteller han.

Magnus Lundberg er en av dem som løper med flagg i hånda ute på sidelinja under fotballkamper.

I skyggen av stjernene

Fra Magnus bestemte seg for å satse som assistentdommer for omtrent ti år siden, har det gått fort. Han har dømt Mesterliga-kamper og landskamper. Dommerteamet hans er Norges kandidat til verdensmesterskapet i Russland neste sommer, og det er hans store mål nå.

I vår har dommerstanden fått uvanlig mye oppmerksomhet på grunn av striden rundt Svein Erik Edvartsen. Normalt lever assistentdommerne ganske anonyme tilværelser på sidelinja. Det er ikke mange som kjenner Magnus Lundbergs navn.

Og der – i skyggen av de store stjernene – trives han.

Det som for spillerne er drømmen, å skinne foran millioner av tv-seere og være hovedperson i kampene, er for Magnus Lundberg selve marerittet. For når dommeren er hovedperson er det trøbbel.

Som det var for linjedommeren i kvartfinalen i Mesterligaen tidligere i vår, han som overså at Ronaldo sto i offside da han satte inn de avgjørende målene for Real Madrid. Det betydde flere hundre millioner kroner i tapte inntekter for motstanderlaget Bayern München.

Eller som for nordmannen Tom Henning Øvrebø, som gjorde store feil i Mesterligaoppgjøret mellom Chelsea og Barcelona i 2009. Det førte til drapstrusler og politibeskyttelse.

Magnus Lundberg vet hvordan det er å bli ufrivillig hovedperson i en fotballkamp. Han har opplevd det selv – både i den hjemlige Eliteserien og på St. James´ Park i Europaligaen.

Lærer Magnus

Han omgir seg med Norges og verdens største fotballstjerner med kjente navn og fete lønningsposer. Verdens best betalte fotballspiller, Ronaldo, tjente ifølge Forbes Magazine 750 millioner i året, over to millioner kroner hver dag.

Men Magnus Lundberg er til daglig lærer ved Kilde skole i Moelv i Hedmark. Han har full stilling med undervisning i flere fag, og kjøpes fri av fotballforbundet når han skal ut i kamp. Som alle andre dommere og assistentdommere i Norge har han jobb ved siden av dømmingen.

Når vi møter ham har han akkurat hatt gymtime og han er fortsatt kledd i treningsklær. Han er også lærer i samfunnsfag og naturfag for sjuendeklassingene.

Som i skolegårder flest er det t-skjorter med Messi og Ronaldo å se. Når Magnus har vært borte fra skolen spør de ham hvilke stjerne han har møtt. Nå forteller han dem at han nå til helga skal til Ullevaal stadion for å dømme eliteserieoppgjøret mellom Vålerenga og Sogndal.

Så snart arbeidsdagen er over, skal han hjem til tre barn og kone.

Først etter at ungene har lagt seg om kvelden får han tid til lidenskapen: Fotballdømmingen. En løpetur for å holde formen ved like. Videoklippene på laptopen.

Umulig jobb

Den viktigste jobben hans på banen er å avgjøre om en angripende spiller er i offside eller ikke.

Tilskuere, tv-seere, trenere og spillere har ofte sterke meninger den ene eller andre veien, men jobben assistentdommeren har er ikke bare vanskelig, den er egentlig bortimot umulig:

Magnus skal se en spiller som slår en pasning, kanskje fra langt bak på banen. Samtidig skal han se spillerne som er i angrep, ofte i rask bevegelse framover, og avgjøre om den eller de er foran motstanderlagets bakerste forsvarer. På tiden det tar å flytte blikket kan angriperen ha flyttet seg flere meter.

Det menneskelige øyet strekker rett og slett ikke til.

Det er da han må bruke magefølelsen, forteller han. Han må føle om det er offside eller ikke. Han må bruke erfaringene han har til å kjenne igjen at det trolig er offside.

• Les også: Derfor er dommerfeil i fotball uunngåelige

Og mens fotballverdenen diskuterer om videodømming skal tas i bruk i større grad, sitter Magnus og jobber med forberedelsene som skal gi ham den presise magefølelsen.

– Jeg ser jo at mange av Vålerengas angrep går gjennom Ghayas Zahid, sier han der han sitter bak laptopen.

Når han løper ut på gressmatta på Ullevaal på søndag, må han kjenne lagene ut og inn, vite hvordan lagene vanligvis angriper og forsvarer seg, hvilke spillere som ofte slår de pasningene som kan utløse offsidesituasjoner. Å være forberedt uten å være forutinntatt, snakker han om.

Marerittet

På St. James´ Park i Newcastle 14. februar 2013 var han der han ikke vil være: I sentrum for begivenhetene.

Han hadde ikke dømt så mange store, internasjonale kamper før. Nå skulle han dømme en 16-delsfinale i Europaligaen.

Dette var en viktig kamp – ikke bare for ham, men for hele dommerlaget. Hvis de gjorde det bra, ville det styrke sjansene deres for nye, internasjonale kamper. Gjorde de det dårlig, ville det svekke dem.

Magnus Lundberg annullerte for offside da hjemmelaget satte ballen i mål. Det var feil.

Newcastle-manager Alan Pardew tordnet i intervjuene etter kamp: Han mente dommerne alene hadde skyld i at de ikke vant over ukrainske Metalist.

Lundberg rister på hodet når han tenker tilbake på denne kvelden.

– Å fy, det var ikke noe kult.

Stemningen på tribunen var amper. Likevel, da han kom inn i garderoben var det ingen skjennepreken å få av kollegene.

– Jeg trengte ikke unnskylde meg. Det er ikke slik at jeg kryper på gulvet for de andre når jeg har gjort en feil. Det å bomme er del av det, det er som med en spiller som bommer på straffespark.

Men da han kom på hotellrommet etterpå?

– Jeg var skuffa, men jeg er ikke typen til å grave meg ned, sier Magnus Lundberg.

Tribunebrølet

Han har opplevd at publikum kastet mynter og plastflasker på ham under en kamp i Bulgaria. Utskjelling fra tribunen er ganske dagligdags.

Senest i april ble en assistentdommer angrepet med rød spraymaling av en tilskuer under en kamp på Gjemselund stadion i Kongsvinger.

Hva går gjennom hodet på Magnus fra Moelv når en hel fotballstadion brøler av sinne? Er han så selvsikker og uberørt som han ser ut?

– Det er klart det er ubehagelig, iallfall hvis jeg er usikker selv. Men jeg stenger det ute og fokuserer på det som skal skje videre i kampen.

– Er du ærlig nå, klarer du virkelig å stenge det ute?

– Ja ja, sier han overbevist. – Det handler om å være trygg på seg selv, stole på egne ferdigheter og vite at alle kan bomme.

Slik sier han det. Samtidig vet han at fotballhistorien har eksempler på toppdommere som har lagt fløyte og flagg på hylla etter at det har smelt skikkelig i en kamp.

Én dårlig dag på jobben kan ødelegge ryktet for alltid – som for Tom Henning Øvrebø. Han har i dag gitt seg som dommer.

I garderoben

Det er bare en time til kamp. De første supporterne begynner å komme inn på Ullevaal stadion. Wienerpølsene legges i pølsekokeren. Vålerenga-sangene spilles på høyttalerne. Spillerne fra de to lagene har gått inn i sine garderober. I dommerrommet setter hoveddommer Svein Oddvar Moen seg ved enden av bordet.

Tilbakelent rundt bordet sitter også Magnus, assistentdommerkollega Kim-Tomas Haglund og fjerdedommer Sigurd Smehus Kringstad, alle kledd i dress.

De snakker om været, kampen som gikk på tv dagen før. Gjennom uka har de hatt daglig kontakt, diskutert den forrige kampen og kampen de nå skal dømme, nå er det bare å puste ut.

– Vi vet at dette kan bli en tøff kamp, men vi er forberedt, sier Magnus.

Dommersjef Terje Hauge er veileder for dommerne i dag. Han kommer innom for å ønske lykke til. Snart skal de skifte og gå ut for å varme opp sammen med spillerne.

Hele dommerteamet er i 30-åra. Erfaring er viktig, men samtidig kreves det mye av fysikken – både kondisjon, syn og oppfattelsesevne. Derfor er det ikke mange toppdommere som er eldre enn 45 år.

I garderoben vet de at det er noen få avgjørende situasjoner de vil bli bedømt på. Gjennom 90 spilleminutter må de være toppfokusert for å oppfatte det som skjer.

De skifter ut dressen med svart dommerdrakt. Ute på banen venter to lag som ikke har imponert så langt i sesongen.

Så løper de tre ut på grasmatta på Ullevaal stadion.

En livsstil

Nok en søndag er han borte fra kona Linn og de tre ungene hjemme i Moelv. Han har mellom 50 og 100 reisedøgn i året, for å drive med lidenskapen sin.

Familielivet planlegges etter fotballsesongen. En gang reiste kona og ungene på sydentur uten ham fordi han plutselig ble innkalt til en kamp.

Det er ikke noe som heter gyldig fravær hvis man vil være del av teamet. Nesten ikke, iallfall. Med et smil sier han:

– Jeg var med da mine egne unger ble født, i mitt eget bryllup, men det er omtrent der grensa går.

Det er ikke bare kamper. Også dommere har treninger. Som spillerne trener på skudd og finter, trener assistentdommerne på offside.

Flere ganger i sesongen møtes toppdommerne til treninger hvor de lager situasjoner hvor linjedommeren må reagere raskt.

Fysikken deres blir testet jevnlig. Han må holde seg i så god form at han kan følge med spillerne opp og ned langs linja gjennom en hel fotballkamp.

Mens de beste spillerne i Eliteserien tjener inntil 4–5 millioner kroner i året, tjener Magnus 9400 kroner for hver kamp, selv om han altså er i det beste norske dommerteamet.

– Det er definitivt ikke pengene som gjør at jeg driver med det. Jeg taper ikke på det, men det er ikke noen stor ekstrainntekt for meg, sier barneskolelæreren.

– Så sentrale som dere kan være for at en fotballkamp blir rettferdig, er ikke gapet til spillernes lønninger urettferdig?

– Nei, det gjør ingen ting. Slik er det bare.

Guttedrømmen

Han ofrer familieliv og utsetter seg for utskjelling og kjeft. Tilbake får han lite penger og lite anerkjennelse.

Selv ser han helt annerledes på det.

– Jeg lever guttedrømmen, sier han.

Han har fått reise verden rundt og vært i begivenhetenes sentrum på store fotballstadioner i 33 forskjellige land. Riktignok ikke som spiller som han drømte om som liten, men som toppdommer i landskamper og europacup.

Spesielt ser han tilbake på cupfinalen i 2011, og første gang han dømte i Mesterligaen, foran 47 000 tilskuere i Istanbul.

– Jeg fikk jeg frysninger nedover ryggen da jeg sto inne i midtsirkelen og hørte Champions League-hymnen. Jeg har sett på kamper på tv siden jeg var 10 år gammel, og nå sto jeg der, sier hedmarkingen.

Og så trekker han fram dommermiljøet, som han fullroser, tross alle medieoppslag som kan ha gitt et noe annet inntrykk i forbindelse med den såkalte Edvartsen-saken. Han har selv vært i teamet til den omdiskuterte dommeren, men han har ikke villet si noe til media om hvordan han opplevde sin tidligere. Heller ikke nå.

Kampen

Han løper på linja foran tribunen der Vålerengas supportere står. Øynene er som spikret på det som skjer ute på bana. Offsidelinja. Sidelinja. Med flagget i venstre hånd.

Det er få sjanser og ikke mange utfordringer for dommerne gjennom første omgang. Noen minutter før pause header Christian Grindheim inn 1–0 på en corner. Kort tid etter dobler Jonatan Tollås Nation hjemmelagets ledelse.

Magnus på linja ser alene ut, men er det ikke. Gjennom hele kampen snakker han med de andre dommerne gjennom headsettet de er utstyrt med.

Han vifter med flagget. Han har sett noe som gir gult kort til en Sogndal-spiller. Det er ingen store protester å se eller høre, verken fra trenerbenk eller de hvitkledde supporterne i Sogndal-svingen.

Vertene ser ut til å ha god kontroll på de tre poengene. Sogndal er tannløse framover og har lite å komme med. Det er ingen vriene offsideavgjørelser for Magnus.

Mot slutten setter Oslolaget ballen i mål for tredje gang, og vinner over vestlendingene.

Publikum på tribunen er ganske fornøyd. Spillerne og dommertrioen takker hverandre for kampen mens de går rolig inn i garderoben.

Eliteserieoppgjøret mellom Vålerenga og Sogndal er over.

Etter kampen

Dommerne sier ikke stort mens de skifter inne i garderoben. Stemningen er lett – eller kanskje til og med lettet?

Magnus smiler. Han gjorde ingen store blemmer gjennom 90 minutter. Det var en rolig dag på jobben. Det var ingen sinte publikumsbrøl å høre, ingen trenere som kastet vannflaska i sinne.

Kanskje var hans prestasjon bedre enn spillernes i den middelmådige kampen. Men klapp på skuldra? Ros? Nei.

Tv-kommentatorene, trenerne som intervjues utenfor garderobedøra, de snaut 6000 tilskuerne som er på vei ut av stadion, de snakker kanskje om målscorerne Grindheim, Tollås Nation og Finne. Kanskje om en keeperredning. Det er neppe noen som snakker om Magnus Lundberg.

Magnus smiler igjen. Det er akkurat slik det skal være.