Hans Børli ved skrivebordet

DIKTNINGEN DET VIKTIGSTE: For Hans Børli var diktningen det viktigste. Han brukte de ledige stundene etter tømmerhogginga på å skrive.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Ble kjent med dikterfaren gjennom lyrikken

Dikteren Hans Børli er elsket av mange, men datteren hans leste ingenting av det faren skrev før han var død og hun var voksen. Nå føles det både fint og sårt.

Lyrikeren og tømmerhuggeren Hans Børli, ofte omtalt som «Skogens dikter», vokste opp på et finnetorp i Eidskog. De mørke, langstrakte skogene var en del av ham og han forlot dem aldri.

Sammen med kona Magnhild og datteren Beathe ble han boende i kommunen og på arbeidsrommet i huset de tre delte skrev han ned diktsamlingene han har blitt kjent for.

– Han likte å være tømmerhugger. Han likte å være fri. Jeg tror ikke han hadde funnet inspirasjon til å skrive hvis han hadde arbeidet på et kontor, sier Beathe Børli Karterud.

Leste ikke diktene til faren mens han levde

Beathe Børli Karterud var enebarn og sammen med foreldrene bodde hun på Tobøl i Eidskog. Hun husker lyden av fjærpennen som rev i papiret inne på farens arbeidsrom og senere lyden av skrivemaskinen.

– Allikevel kan jeg ikke huske at jeg var spesielt interessert i hva han satt og skrev om, sier hun.

Laster kart, vennligst vent...

Hans, Magnhild og Beathe Børli bodde i et hus på Tobøl i Eidskog.

Hun opplevde heller ikke at aren prøvde å dele diktningen sin med henne, så hun leste aldri diktene som kom ut fra arbeidsrommet mens hun var barn. Heller ikke da hun var ung leste hun dem. Men da hun var 41 år gammel og faren hennes var død satte hun seg ned og leste ordene som så mange andre kjente ham for.

– Det var spesielt for meg. Først da følte jeg at jeg ble kjent med ham. Jeg oppdaget sider ved ham som jeg ikke visste om, sider som jeg kjente igjen i meg selv. Det var både fint og sårt, sier hun.

Hun tenker seg litt om og sier:

– Jeg burde sikkert ha vært litt mer interessert da han levde, men det var nå slik det ble.

Hun tror hun vet årsaken.

Beathe Børli Karterud

BLE KJENT MED FAREN SOM VOKSEN: Beathe Børli Karterud har et portrettmaleri av faren, Hans Børli, i stua. Hun ble ikke ordentlig kjent med ham før hun leste diktene hans.

Foto: Ann-Kristin Mo / NRK

Sjenert og tilbaketrukket

Beathe skildrer faren som en sjenert og tilbaketrukket person. Han hadde ikke særlig sosial omgang med andre, og brukte mye av tiden til å skrive. Når han ikke var i skogen som tømmerhogger, holdt han seg stort sett hjemme.

Hans Børli med pipe

Hans Børli ble kalt «Skogens dikter», men var ikke så glad i navnet. – Jeg mener å ha en tankeverden utover skogen og alt det den representerer, sa han til NRK i 1965.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

– Jeg tror de fleste så på ham som en tømmerhogger og at diktningen var mer som en hobby å regne. En hobby som egentlig ikke passet helt inn i det matcho tømmerhoggermiljøet, sier datteren.

Selv var han ikke så begeistret for tilnavnet han hadde fått. «Skogens dikter». For selv om han hentet mye inspirasjon fra skogen, og kanskje ikke hadde vært dikter i det hele tatt om det ikke hadde vært for jobben som tømmerhugger, sa han selv i et intervju med NRK i 1965 at:

– Jeg mener å ha en tankeverden utover skogen og alt det den representerer.

Datteren forteller om hvordan hun opplever at tømmerhuggeren Hans Børli og dikteren Hans Børli eksisterte på grunn av hverandre.

– Han likte jobben som tømmerhogger. Han var glad i å være ute i naturen og være fri. Han ville være sin egen sjef og likte ikke å ha folk over seg. Jeg tror ikke han hadde fått inspirasjon til å skrive hvis han hadde sittet på et kontor. Selv så han nok på seg selv som først og fremst en dikter. Det var det viktigste for han, sier hun.

Så viktig var det å være dikter, at han tidvis satte både selve diktningen, tømmerhuggingen og familien til side.

Hør Hans Børli leser et av sine dikt.

Fryktet at lyrikken skulle tørke

– Han var så redd for at diktningen hans skulle tørke ut, forteller Beathe Børli Karterud.

Denne redselen møtte han med å fra tid til annen ta seg ei fyllekule.

– Han følte at det gikk litt tregere med skrivingen i perioder, men etter å ha vært på fylla, kom inspirasjonen tilbake, sier hun.

Hun forteller at turen som regel gikk til Oslo. At han gikk på Theatercaféen og tilbrakte tid sammen med andre kunstnere. Det gikk noen dager uten at de hørte fra ham, og hun husker at moren alltid var fortvilet mens han var borte, men så kom han hjem.

Hans Børli i skogen

Tømmerhugger og dikter. Beathe Børli Karterud tror ikke faren hadde funnet inspirasjon som dikter om det ikke hadde vært for skogsarbeidet.

Foto: Ivar Aaserud / NTB scanpix

– Mor tok alltid imot ham med åpne armer når han kom hjem igjen. Jeg skjønner at han hadde behov for disse turene, for det var jo ikke så mange i Eidskog å snakke om diktning med. På disse turene traff han likesinnede, sier hun.

Men om moren var fortvilet mens det sto på, gjorde det kanskje disse episodene enda sterkere inntrykk på et barnesinn.

– For meg ble han en helt annen i disse periodene. Han kunne bli mer sosial og utadvendt enn vanlig og han kunne reise på besøk til folk i området der vi bodde. Det gjorde han aldri ellers. Jeg tror han var litt redd for å vise den diktersiden av seg i bygda.

Etter disse periodene, da han drakk mye alkohol, kom han seg alltid på beina igjen og de resulterte for med meste i at han hadde en kreativ periode der han skrev mye.

– Jeg tror nok at mye av grunnen til at jeg ikke var så interessert i skrivingen hans tidligere. Den var forbundet med disse periodene og hans forhold til alkohol, sier hun.

Hvorfor skriver Hans Børli? Forfatteren synes det er et vanskelig spørsmål, for han har aldri vært en teoretiker. Men han tror han alltid har skrevet mer for sin egen del enn for eventuelle lesere.

«Usjameg, så mye styr»

Hans Børli hadde kanskje ikke så mange å snakke om diktning med i Eidskog og han trodde ikke at sambygdingene leste det han skrev, men han tok feil. For Eidskogingene leste og Eidskogingene var stolte.

– Hans Børli har betydd og betyr veldig mye for oss her i Eidskog, sier ordfører Kamilla Thue.

Kamilla Thue

Ordfører i Eidskog, Kamilla Thue, Gjør seg klar for feiring.

Foto: Ann-Kristin Mo / NRK

Når vi nå går inn i det som ville vært dikterens hundrede leveår, skal han feires i hele landet, men ikke noe sted så stort som i hjemkommunen.

– I Eidskog er det mye skog og det er ingen som skriver bedre om skogen enn Børli. Det skaper både stolthet og identitet, sier ordføreren.

Hun har selv tatt på seg å publisere et nytt dikt på nettsiden til jubileet hver eneste dag det kommende året. I tillegg blir det Børli-oppsetninger både på Det Norske Teatret i Oslo, Litteraturhuset i Bergen. på Sørlandet og i Nord-Norge

– Jeg tror han hadde vært glad og stolt, mens han ville ha sagt «usjameg, så mye styr», sier datteren, og smiler.

Hun legger til:

– Men det var dette han håpet på. Han levde for at diktene skulle leve etter ham og det har de også gjort.

I 1965 besøkte NRK Hans Børli hjemme i Eidskog og laget dette programmet: