«Tango for to» fyller 60 år

– Jeg har aldri kunnet skrive slagere, for det er en helt egen teknikk, sa Alf Prøysen til radioprogramleder Totto Osvold i «Artistgalleriet»​ i 1969.

Beskjeden, som alltid, virket det ikke som om tekstforfatteren la så stor vekt på at han og makker Bjarne Amdahl sto bak den største musikalske salgssuksessen landet hadde sett til da. En virkelig landeplage!

Sykdomsforfall

Historien begynner med premieren på underholdningsprogrammet «Marienlyst» i radio den 2. februar 1957. Det vil si, den starter et par dager tidligere.

Programmet skal nemlig ha en programpost kalt «Morgendagens melodi». Der hadde NRK bedt en rekke av datidens populærkomponister om «å være med og slå et slag eller to for norske slagere», som programleder Leif Rustad uttalte det.

Men så kommer et sykdomsforfall.

Komponisten som skulle stå for bidraget i den første sendingen var forhindret. Rustad ringer Bjarne Amdahl med hastejobb for å fylle tomrommet. Da trenger Amdahl plutselig en tekstforfatter!

Han ringer først til Otto Nielsen. Han må takke nei fordi han sitter i programmets slager-jury, og er derfor inhabil. Dette fortalte Nielsen i en radiooverført «Alf Prøysen-aften» i 1972.

Dermed ringer Amdahl til Prøysen som naturligvis kan bli med.

Skrevet over telefonen

Nå er Amdahl og Prøysen plutselig første par ut i programserien, og har det travelt. Til å begynne med drodler de rundt å lage en vals. Dette fortalte de til programleder Kristin Johnson i portrettprogrammet «Musikken var av ... Bjarne Amdahl» i 1964 (se video):

Hentet Nora Brockstedt fra Sverige

To dager og en rekke telefonsamtaler senere var sangen ferdig. Nå måtte de få noen til å fremføre den. Valget falt på Nora Brockstedt.

– Først sa Bjarne Amdahl: «vil du være med på en fleip»? Men da jeg fikk se visen, så forsto jeg at det ikke bare var en fleip.

Det fortalte Brockstedt senere i et radiointervju med Svein Erik Løken Larsen, og la til:

– Jeg synes det var artig og rart.

Brockstedt befant seg på jobb i Göteborg da hun ble spurt om å synge, og ble i all hast skysset til Oslo. Der rakk hun å fremføre sangen på generalprøven før det var direktesending lørdag kveld.

Prøysen beskrev det senere som at Brockstedt bar sangen på strake armer frem til seier:

– Det er noe hun har gjort ofte. Hun er veldig kresen når det gjelder tekster, og arbeider veldig hardt for å få det riktig. Så det var nok en fin start at vi fikk Nora på den, sa Prøysen i et portrettprogram om seg selv i 1969.

Platekrig

Mandagen etter at sangen ble kringkastet kimte telefonene i ett sett hos plateselskapet.

– Alle ville ha denne, men da måtte de fortelle at det ikke var laget noen plate ennå, fortalte Nora Brockstedt i intervjuet med Løken Larsen.

Sangens potensial hadde nå gått opp for de involverte og innspillingsplaner ble lagt.

Hamar papir- & musikkhandel annonserte senere i uka i lokalavisa at de tok imot forhåndsbestillinger, for om ca. åtte dager var platene ventet.

Litt lengre tid skulle det nok ta, men det resulterte i en liten krig plateselskapene imellom.

Lørdagen etter radiopremieren gikk nemlig Torhild Lindal sammen med Alf Prøysen og Ragnar Danielsens orkester i studio for plateselskapet Philips.

– Det er en ganske interessant innspilling, for der hører man nemlig Alf Prøysen som karakterkomiker, uttalte Dag Frøland i radioprogrammet Nostalgia i 2004. Han la til at Prøysen der lager en veldig morsom parodi på en tangokavaler «oppi dalom».

Dagen etter skal lydbåndet ha ankommet København, tirsdag begynte platepressene, og i løpet av ti-tolv dager hadde «Tango for to» solgt 30.000 plater. Det ble den største grammofonsuksessen for ei Prøysen-vise.

Hamar Arbeiderblad skrev på denne tida at Prøysen grudde seg for baksmell på skatten.

Grunnen til at Prøysen og Brockstedt ikke spilte inn sangen sammen var fordi de var på forskjellige plateselskap.

Derfor gikk Brockstedt i studio for plateselskapet RCA med backing fra Egil Monn-Iversens orkester. Det skjedde over en uke etter Prøysen og Lindal.

De ventet seg såpass mye av denne innspillingen, og at konkurransen med Lindahl/Prøysen skulle bli knivskarp, slik at problemer måtte unngås for enhver pris. Derfor dro RCAs direktør Eilif Meyer selv til Hamburg med båndet. Deretter gikk turen til Nortorf i Schlewig-Holstein hvor det ble laget flere sett med matriser (som man bruker til å trykke de ferdige platene) i løpet av natten. Så dro han tilbake til Norge dagen etter, forteller Tom Valle og Arild Bratteland i verket «Norske diskografier».

Dette ble Brockstedts første Prøysen-utgivelse. De skulle det som kjent bli flere av etter hvert. Brockstedts tangoutgave er nok den mest brukte i dag.

Men innspillingene stoppet ikke der. Kari Diesen, som fremførte den i Edderkopp-revyen «Nytt på by'n» på denne tida, spilte den også inn. Og det dagen etter Brockstedt. Den versjonen lever ikke så godt i dag, men det gjør imidlertid B-siden på plata: «Hovedøen».

Dermed var det tre utgivelser ute på markedet samtidig, og det hadde ikke engang gått en måned siden premieren.

2 millioner solgte

Om det var Brockstedt eller Lindal/Prøysen som solgte mest, er usikkert. VG-lista og utdelingen av platetrofeer ble innført året etter.

Men VG skrev i mars 1957 at seieren gikk til Lindal fordi den plata hadde det største opplaget, selv om Brockstedt var mest etterspurt.

Uansett er dette den eneste norskskrevne slageren før a-ha som oppnådde millionsalg, skriver Rockipedia.

2 millioner skal den ha passert totalt. 200.000 antatt i Norge. De store inntektene av utenlandssalget gikk opphavsmennene visstnok glipp av.

Tango over grensene

Tangoen fikk ben å gå på. Den ble raskt populær i Sverige. Der ble den oversatt av Prøysens gode venn Ulf Peder Olrog.

Også svenskene fikk flere versjoner å velge imellom. Prøysen gikk i studio der sammen med Ulla-Bella Fridh, og gjentok sin sjarmør-rolle, men nå på svensk.

Nora Brockstedt spilte den også inn på svensk. Og på islandsk. «Nora Brockstedt með Hljómsveit Egil Monn-Iversens – Tangótöfrar» ble spilt på radio på sagaøya i mange år.

Store norske leksikon skriver at den også ble spilt inn i Japan.

I Danmark er Raquel Rastennis innspilling av Robert Arnolds oversettelse den mest kjente.

Tangoen kom seg også til Finland, Nederland og USA. Og det er i sistnevnte land at det store salget foregikk.

Der var det Ray Anthony og hans orkester som spilte den inn. Han hadde nemlig hørt Raquel Rastenni sin danske versjon under en tur til København.

I noteheftet sto den amerikanske tekstoversettelsen til Fay McKenzie, men plateutgaven «Tango for two (mmm Shall we dance?)» var instrumental. Den var B-side på en singel med Henry Mancinis «Peter Gunn», og gikk inn på Billboard Hot 100 den 5. januar 1959.

Flere av de internasjonale innspillingene var instrumentale. En fortjent fjær i hatten til Bjarne Amdahl. Hvor populær denne var blant amerikanerne er en episode som senere skjedde med Amdahl et bevis på.

Sønnen Magne Amdahl fortalte nemlig i et intervju med litteraturhistoriker Knut Imerslund i 2004 at hans far en gang kom i snakk med en amerikaner i baren på Hotell Norge i Bergen. Mannen var mannskap på en ubåt som lå til kai i byen. Da amerikaneren skjønte hvem han snakket med ble komponisten invitert ombord neste dag med rød løper, blåsing i fløyta og eksklusiv omvisning. «Tango for two» var nemlig favoritten ombord.

«Sønderknust en natt i Luxembourg»

Alf Prøysen ble fort lei tangoen. Den var ikke blant hans favoritter.

– Det er for jævlig at noe kan selge så grassalt, sa han senere.

Og han var ikke alene om det.

Radio Luxembourg hadde et program som het «Smash Hits». Der ble landeplager seremonielt knust av DJ-ene Barry Alldis og Don Moss på lytternes oppfordring hvis de gav en god begrunnelse på hvorfor. Hele sju ønsker, alle fra Mandal i Norge, ville ha «Tango for to» knust. De var lei av å høre melodien her hjemme, og ville garantere seg mot å høre den mer på Radio Lux. Ray Anthonys utgave hadde nemlig gått til topps der den 10. oktober 1958. Nøyaktig én måned senere ble den amerikanske instrumentalen knust på lufta.

Dette var jo egentlig en stor ære. Da hadde sangen nådd toppen. VG, som refererte til knusingen, mente hitmakerne burde være stolte.

Dermed havnet hastejobben til radarparet Amdahl/Prøysen i tusen knas, «sønderknust en natt i Luxembourg» som Prøysen senere skrev i «Ei vise om ei vise».

Ikke dårlig for en «fleip».