Sykkelberget

En isende østavind feide over Finnmarksvidda høsten 2015. Grensestasjonen med det misvisende navnet Storskog ligger kun skjermet av spredte og knudrete furutrær som årevis har «stått han av». Et yndet fotoobjekt.

Fredeligste grense

Denne ugjestmilde grensen har vært Russlands fredeligste siden 1945. Selv om Norge og Sovjetunionen var fiender under den kalde krigen, har Russlands forhold til Norge og Finland vært avklart og forutsigbart.

Den militære sikkerhetssonen på russisk side, rundt byen Nikel og mot grensa, har ikke tillatt noen form for ukontrollert ferdsel.

Høsten 2015 endret dette seg. Noe var annerledes. Stadig flere grupper med asylsøkere krysset grensa på enkle og nye bysykler. De fleste syklet bare de få hundre meterne mellom den norske og den russiske grensestasjonen. Andre syklet rundt 50 kilometer fra Nikel til det forjettede Norge.

Rekordinnvandring

De siste årene før krisen kom det i snitt fem asylsøkere over Storskog i året. Unntaket var 2003, da 56 asylsøkere meldte seg på grenseovergangen. Men i 2015 kom hele 5465 asylsøkere over grensa.

I oktober og november var pågangen så stor at politiet ikke greide å skille mellom dem som faktisk ønsket å søke asyl, og de mange som kom med et ønske om å jobbe eller studere. Man lot rett og slett alle tredjelandsborgere reise rett inn i landet.

Kirkenes omkring 3500 innbyggere mobiliserte. Den nyvalgte ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, ble kastet rett ut i krisen:

– Det var kaotisk. Det var telt, det var containere på grensen, det var gråt. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle oppleve å møte et sånt syn noen gang, forteller Rafaelsen til NRK Brennpunkt.

«The Arctic route»

Få i Oslo skjønte helt hva som skjedde. Finnmarks lokalaviser rapporterte, men nådde ikke sidetopp på riksplan.

Først da de store utenlandske nyhetsredaksjonene begynte å frekventere Kirkenes, skjønte man at dette var en internasjonal begivenhet. «The Artic route», syklende asylsøkere og det voksende berget av sykler som ble satt igjen ved grensa, ble et internasjonalt symbol på flyktningkrisa slik den artet seg i nord.

Sammen med den lokale politiledelsen ba Rune Rafaelsen myndighetene i Oslo gjentatte ganger om hjelp, men lenge hadde de nok med flyktningstrømmen i sør:

– Vi påtok oss et ansvar. Vi kunne selvfølgelig ha sagt nei, men det ville jo vært helt katastrofe for nasjonen hvis ikke vi hadde tatt det ansvaret.

Også Sør-Varanger kommune og sykehuset i Kirkenes ble satt under hardt press. Kommunen alene brukte et sted mellom 10 og 20 millioner kroner i løpet av noen få måneder.

De første asylsøkerne

I 2015 krysset nesten to millioner mennesker Europas grenser for å søke asyl. Asylsøkerne valgte alle tenkelige ruter for å komme seg inn i Europa.

Mange la ut på den lange ferden nordover. Med fly og tog kom de til Murmansk før de dro den siste biten inn mot Norge i bil – og senere på sykkel.

– Jeg kommer fra Damaskus i Syria og til Russland fordi jeg og min venn ønsker å dra til Norge for å søke asyl, fortalte Nart Ghojal til NRK i mars 2015. Han var sammen med kompisen Elijah blant de 15 første som kom via Russland for å søke asyl. Elijah tok like godt et norsk etternavn – Hansen – i begeistringen for å ha nådd Norge.

Fluktrute skapt på gutterommet

Gradestokken var så vidt under null denne marsdagen. En familie hadde kommet syklende til Storskog noen dager tidligere, men Elijah og Nart var de to første som ble intervjuet om det som senere ble kalt den arktiske fluktruta.

Ruta ble skapt på gutterommet deres i Syria. Et vanlig rom med bokhylle, fotballplakater, et verdenskart på veggen og to senger. Vinduet var vendt ut mot Middelhavet, et annet mot en gate i den rolige havnebyen Tartus.

Den ene sengen i rommet tilhørte Elijah på 26, den andre tilhørte lillebroren Marco på 19.

– Vanligvis pleide vi å se på TV om kveldene. Vi lastet ned TV-serier. «The Walking Dead», «Downton Abbey», «Game of Thrones». Vi leste britisk litteratur, noen ganger leste vi høyt for hverandre, forteller de.

Fluktplanen

Etter at krigen i Syria startet i 2011 var det en dato som skapte stor bekymring. Det var den dagen de måtte inn for å gjøre militærtjeneste. De ville vekk fra Syria, og forsøkte å legge en plan.

Det var Marco som til slutt fant løsningen.

Da de diskuterte mulige fluktruter pekte han opp på verdenskartet på veggen. Helt på toppen av kartet, der Europa går over i Nordishavet, der er det en tynn, tynn strek, grensa mellom Russland og Norge.

Elijah var skeptisk. Han hadde aldri hørt om noen som hadde reist til Norge via Russland. Kanskje var det bare snø og is, tenkte han. Men alternativet var verre.

– Jeg sa til meg selv at å dø på Nordpolen ville være mye bedre enn å bli drept av IS eller andre ekstremister, sier Elijah.

– Hvis jeg hadde blitt tvunget inn i militæret ville jeg begått selvmord. Heller det enn å bli drept i krigen av en eller annen barbar.

Elijah dro seks måneder i forveien, de hadde ikke råd til å reise samtidig.

Nye asylrekorder hver dag på Storskog

Elijah Hansen kom til Norge i mars, og ventet på at broren skulle komme etter. Da han passerte grensa, var det kun et titall andre som hadde kommet samme vei.

Da hans bror Marco kom til Russland i august, hadde tallet økt til nærmere hundre. Situasjonen var i ferd med å bli problematisk. Elijah hørte rykter om at grensa kunne bli stengt. Det hastet for Marco kom seg til Murmansk og hotell Polarnie Zori. Derfra dro han mot Norge, men måtte innom grensebyen Nikel. Der mistet han kontakten med broren i Norge.

– Jeg snakket med en venn av broren min, og han sa at han hadde blitt hentet i bil og kjørt mot den russiske grensa, fortalte Elijah mens han ventet i spenning på å få broren sin til Norge og Oslo.

Mistanken

Tilsvarende historier har blitt fortalt hundrevis av ganger av dem som kom over Storskog. 1054 av de som kom, fikk opphold og er bosatt i en kommune. Like mange befinner seg nå i andre land i Europa, mens 1217 rett og slett forsvant. Ingen vet hvor de er.

Alle hadde de sine historier, lengsel etter et bedre liv eller bare trygghet. Men hvordan de fant veien nordover har skapt spekulasjoner.

Etter den første bølge av velvilje kom spørsmålene:

• Hvordan klarte de å komme seg gjennom Russland?
• Flere av dem hadde bodd i mange år i Russland. Var de da flyktninger i fare og verdige asylsøkere?
• Var dette en test fra russiske myndigheter side? En påminnelse om at vestlige sanksjoner har en pris?
• Eller var dette rett og slett en moderne russisk krigføring mot Norge, Finland, Nato og EU?

Ordføreren i den russiske grensekommunen Petsjenga, Aleksandr Morozov, avviser disse teoriene. Han bruker et russisk ordtak for å forklare det som skjedde: «Fisken søker der det er dypest, mennesket der det er best».

Tjente seg rike på sykler

Taxisjåfører, piratsjåfører og sykkelselgere hadde en innbringende tid høsten 2015.

Syreren Nazir Ahmad er en av få arabiske tolker i Murmansk. Han hevder at det var fem store grupperinger i Moskva som organiserte mesteparten av trafikken. Behovet for transport var så stort at hvem som helst kunne dukke opp og tjene gode penger på flyktningtransporten.

Mange tjente også godt på sykkelsalg. Men syklene var ikke godkjent for bruk i Norge fordi de ikke hadde forbrems. De ble derfor skrotet selv om de var helt nye.

Flere russiske sykkelselgere forsøkte å kjøpe syklene tilbake fra politiet i Kirkenes.

– Det var helt uaktuelt å selge dem. Da ville de bare bli bruk til nye grensepasseringer, sa stasjonssjef ved Kirkenes politistasjon Hans Møllebakken til NRK da de russiske syklene ble destruert.

200.000 i måneden

NRK har vært i kontakt med en mann som var sentral i organiseringen av asyltrafikken fra Murmansk. Han bekrefter det andre kilder har hevdet: De største aktørene var i Moskva, mange av dem av arabisk opprinnelse.

Han forteller at han organiserte reiser for flyktninger til Norge, Finland, Polen og Tyskland.

– Jeg tjente mellom 5000 og 7000 dollar i uka da dette pågikk, sier han. Det tilsvarer en månedslønn på opptil 240.000 kroner.

Mannen som selv er familiefar er redd for å bli avslørt, og er derfor forsiktig med å fortelle om detaljer rundt trafikken. NRK har via andre kilder fått bekreftet at han var sentral i asyltrafikken i det nordlige Russland.

Kriseråd i Nikel organiserte trafikken

I grensebyen Nikel noen få mil fra Norge ble asylstrømmen etter hvert et stort problem for de lokale myndighetene.

– Dette var borgere som trengte hjelp og tak over hodet. De håpet de kunne spasere fritt inn i Norge, men norske myndigheter slapp bare inn et visst antall mennesker hver dag. Vi måtte forsøke å administrere dette på best mulig måte, forteller ordfører Aleksandr Morozov.

Han opplyser at de ble fortvilet da de så antallet flyktninger som hopet seg opp i byen.

– Vi etablerte et råd med politi, grensekontrollører, helsevesen og næringsliv, forklarer Morozov.

Opprøret

På et tidspunkt var det opp mot 500 utenlandske borgere i Nikel. De kom seg ikke videre. – Jeg sier til det norske folk: Hjelp, sa en av de NRK møtte på hotellet i Nikel.

Ordfører Aleksandr Morozov forteller at det var en stor gruppe som mistet tålmodigheten:

– På et tidspunkt var 150 personer, hovedsakelig unge menn, på vei mot grensen. De ville ta seg over illegalt, forteller han.

Ordfører Rune Rafaelsen i Sør-Varanger kjenner også til episoden:

– Det var et opprør blant flyktningene i Nikel, at de skulle trenge seg gjennom grensa. Det fantes jo nesten ikke hoteller i Nikel. De bodde oppå hverandre og det var forferdelig. Det var i ferd med å bygge seg opp en virkelig vanskelig situasjon for myndighetene i Nikel.

– Flyktningene beveget seg mot Norge. Politiet og grensevaktene stoppet dem ved Salmijärvi som ligger like ved grensa. Det kom ikke så langt at det ble vurdert å skyte, men vi måtte bruke hunder for å skremme dem, forteller Aleksandr Morozov.

Grensevaktenes hunder bjeffet på utlendingene. Vi fikk stoppet dem, på halvveien til grensa, og etter flere timers forhandlinger fikk vi overbevist dem om å snu, forteller han.

Avtalte asylsøkerkvote

De russiske grensemyndighetene hadde blitt enige med norsk politi om en maksimumskvote på 200 grensepasseringer per dag. Da presset var på det høyeste, sto minibussene i kø foran grensestasjonen hver morgen.

– Vi ble informert av grensevakten om at det kom flere mennesker enn det Norge var i stand til å ta imot. Derfor hadde de tett dialog og ble enige om et maksimumsantall passeringer per dag, sier Morozov.

Grenseinspektørens varsel

Grenseinspektør Ulf Mathisen ble svært oppgitt da han registrerte hva som skjedde på grensa i 2015. Han hadde jobbet ved Grensekommisariatet i Kirkenes i fem år, og har i alle disse årene hatt jevnlige møter med sine russiske og finske kolleger.

– Jeg mener at vi kunne ha dratt i bremsen langt tidligere, og at vi hadde felles interesse med russiske myndigheter om å få til dette, sier Mathisen.

Han mener at en enkel endring i teksten i det reisedokumentet som må fylles ut på grensestasjonen på russisk side, kunne ha gjort det enklere å håndtere situasjonen.

Ifølge russisk lov kan ikke myndighetene nekte noen å reise ut av landet, så lenge Norge ikke tydelig gjorde det ulovlig å krysse norsk grense uten gyldig visum. Det brevet som asylsøkerne får ved grensa var for upresist. Mathisen foreslo derfor internt at myndighetene burde ta initiativ til en skjerpet ordlyd.

Han fikk ikke støtte for sitt forslag verken hos ledelsen i Grensekommisariatet eller hos politiet. Han valgte derfor å bryte taushetsplikten og gå ut i Dagsrevyen med sitt utspill.

Han fikk støtte fra tidligere grenseinspektør Frode Berg, men politimester Ellen Katrine Hætta avviste forslaget:

– Det er ikke Grensekommisariatet eller en enkelt grenseinspektør som håndterer dette. Vi styrer etter de lover og regler som gjelder til enhver tid, sier Hætta.

Kallmyrs hemmelige møte

Politikerne var i villrede. Hvordan skulle de håndtere den voksende tilstrømmingen av migranter?

Senterpartiet kontaktet sin tidligere vararepresentant fra Troms, jusprofessor Peter M. Ørebech. Han kom raskt til en annen konklusjon enn juristene i Justis- og beredskapsdepartementet. Han mente at man kunne praktiserer lovverket på en helt annen og strengere måte.

– For det første er ikke asylretten en rett du har. Det er et rasjonert gode som man kan søke om. Via den asylretten kan man søke om flyktningstatus. Så dette er noe som ikke følger av at du selv presenterer deg på grensen og sier at du er asylant eller flyktning, forklarer Ørebech.

Han mener at asylbehandlingen på grensa kunne ha vært strengere.

– Standpunktet i Justisdepartementet var at man måtte ta imot alle som kom, og ta dem inn i riket, og så behandle søknaden der, sier Ørebech.

Men Ørebech han peker på at det også er et annet alternativ. Ifølge utlendingsloven finnes det to alternativer: man kan behandle søknaden på grensa eller i riket.

– Du kan altså velge å gjøre denne jobben på grensa. Da kan du sortere ut alle som er lykkejegere, og som helt åpenbart aldri vil få flyktningstatus, sier Ørebech.

Ønsket motekspertise

Offentlig avviste den politiske ledelsen i Justisdepartementet denne tolkningen. Men statssekretær Jøran Kallmyr tok likevel kontakt med Ørebech for å høre mer om hans tolkning.

– Han hadde ved nærmere ettertanke funnet ut at han hadde adskillig sympati for standpunktet. Han kunne langt på vei slutte seg til at det var riktig juss, sier Ørebech.

Ifølge Ørebech var Jøran Kallmyr uenig med juristene i departementet. Derfor ville han vite mer om lovtolkningen til Ørebech.

– Jeg synes vi hadde en veldig god samtale. Han er en dyktig jurist og det var viktig for meg å få hans perspektiv på dette. Jeg ble betrygget, og valgte å ta med meg noe av tankegodset videre i arbeidet med å tilpasse lovverket, sier Kallmyr.

Rekordrask lovendring

Men Kallmyr mente at de måtte forandre loven for å få til det de ønsket, nemlig å stoppe asylstrømmen på Storskog. Først da mente Kallmyr at de kunne gjøre som grenseinspektør Mathisen og jussprofessor Ørebech hevdet at de kunne gjøre basert på det eksisterende lovverket, nemlig å snu flyktningene på grensen.

– Vi måtte gjøre en lovendring først. Og den lovendringa ble altså gjennomført på ti dager. Aldri skjedd før i Norge at det har gått så raskt, smiler Kallmyr.

Ny instruks ga stans

25. november 2015 kom instruksen som skulle stoppe asylstrømmen.

For å sikre en rask asylbehandling på grensa, reiste statssekretær Jøran Kallmyr selv til Storskog og var der flere ganger i perioden 25.–30. november. Hans tillit til Politidirektoratets effektivitet var på et lavmål.

– Vi måtte ha en langt mer effektiv måte å snu flyktningene på. Det måtte skje ved Storskog. Hvis ikke risikerte vi at russerne kunne brukte jussen til å si at «dette er personer som dere har tatt inn lovlig, og dermed er ikke vi forpliktet til å ta dem tilbake», sier Kallmyr.

Det mente han måtte løses ved at all behandling av søknader skulle skje på Storskog.

Politidirektoratet mente derimot det var nok å behandle en god del på grensen slik at det nye regimet ble flagget tydelig, men gjøre resten av jobben på et mer tilpasset ankomstsenter ved Kirkenes. På Storskog var kapasiteten allerede sprengt. Likevel ble det som Kallmyr ønsket:

– Ellers hadde vi mista hele pressmiddelet i forhold til Russland, sier Kallmyr.

På kollisjonskurs

I Politidirektoratets evalueringsrapport av håndteringen av asylbehandlingen på Storskog får Kallmyr sterk kritikk:

«Statssekretæren ønsket selv å overvære implementeringen av instruksen, og i denne forbindelsen presiserte departementet at det var viktig at all behandling av asylsøkerne skjedde på Storskog.»

For å unngå at asylsøkere kom inn i Norge skulle alle snus på grensepasseringsstedet.

«Arealet på Storskog grensepasseringssted er ikke tilpasset opphold av så mange mennesker. Dette ble påpekt flere ganger overfor departementet, med forslag om at man kunne prosessere en liten gruppe asylsøkere på Storskog grensepasseringssted for å synliggjøre instruksens intensjon.»

Kallmyrs russertest

Men Jøran Kallmyr og regjeringen nøyde seg ikke med å presse gjennom en mer offensiv grensebehandling for innkomne asylsøkere. Han ønsket også en langt hardere linje når det gjelder utsendelser.

Han beordret derfor politiet til å teste hva som skjedde dersom de sendte ut enkelte flyktninger som hadde kommet til Norge med engangsvisum.

I POD-rapporten rettes det sterk kritikk mot dette.

«Politisk ledelse ønsket at det også ble forsøkt å returnere personer med engangsvisum for å avklare russisk standpunkt i forhold til tilbaketakelsesavtalen der det var usikkerhet på norsk side om hvordan russiske myndigheter tolket enkelte punkter i avtalen.»

«Dette ble gjennomført med det resultatet at samtlige personer ble sendt tilbake fra russisk grensevakt etter noen minutter. Politiet ba da om å kunne la være ytterligere forsøk på retur av personer i denne gruppen for å unngå økt arbeidspress og irritasjon på russisk side. Tilbakemeldingen fra departementet var imidlertid at det fortsatt skulle sendes ut personer med engangsvisum, på et tidspunkt ble det også ønsket at den samme gruppen skulle forsøkes returnert dagen etter.»

«Denne prioriteringen av en gruppe som det var klart at det ikke var mulig å returnere krevde mye ressurser og skapte frustrasjon på norsk side. Det ble tydelig kommunisert at det sett fra et faglig ståsted ikke var hensiktsmessig å fortsette.»

Grense-ping-pong

Tor Espen Haga var sjef for Politiets utlendingsenhet på Storskog. I Brennpunkt-dokumentaren «Sykkelberget» snakker han for første gang om dramaet som utspant seg på grensa i 2015. Han kaller det politisk overstyring.

– Vi utførte det vi fikk ordre om, og oppdaget tidlig at russerne ikke ønsket at det skulle gjennomføres. Det ble likevel bestemt at vi skulle fortsette praksisen, og det gjorde vi. I to døgn drev vi på. Vi forsøkte å sende ut mellom 10 og 20 hver dag. Men alle kom tilbake.

Haga mente at de måtte slutte å gjøre dette. Men Jøran Kallmyr sto fast på sitt:

– For oss var det viktig å presse på slik at Russland forsto det at de ikke bare kunne sende folk over norskegrensa uten at de måtte ta konsekvensen av det. Det var veldig viktig at Russland forsto dette.

Resultatet ble at flere asylsøkere ble sendt frem og tilbake i grensegata mellom russisk og norsk side.

Fanget i grensegaten

Blant dem som ble forsøkt sendt tilbake var Mary, ei kristen syrisk mor og hennes to døtre fra byen Homs i Syria. De nektet å gå over til russisk side igjen og satte seg ned i grensegata.

Redaktør Thomas Nilsen i Independent Barents Observer passerte tilfeldigvis forbi og fotograferte dramaet.

– Det var en åpenbart en veldig stresset situasjon med mye politi, det var representanter fra grensevakt, både fra russisk side og grensekommissær på norsk side, og så var det de flyktningene som hadde satt seg ned mellom den norske og russiske bommen. De så ut til å være i en desperat situasjon, minnes Nilsen.

– Vi skulle følge loven, men være mest mulig effektive og sende folk tilbake igjen. Det var mål nummer 1, sier Kallmyr. Han mener at håndteringen var i tråd med Norges tilbakeleveringsavtale med Russland.

For Haga og mannskapene ved Storskog var dette en belastning på flere måter:

– Det var en belastning i vårt arbeid. Vi skulle returnere personer som åpenbart ikke ville bli akseptert av russiske myndigheter. Jeg vil tro at grunnen til at de ønsket å gjennomføre dette, var at de hadde en plan og en grunn til å gjennomføre det.

Men resultatet var at ingen av de utsendte slapp inn i Russland, forteller Tor Espen Haga.

«Uakseptabelt og provoserende»

Den russiske ambassades reaksjon på denne testen var kontant:

«Dette var en absolutt uakseptabel og provoserende praksis som motsier innholdet og ånden i den russisk-norske tilbakeføringsavtalen fra 2007. Det er ikke slik partnere skal behandle hverandre.»

Returarbeidet endte med at 328 asylsøkere ble returnert til Russland. På en pressekonferanse i januar 2017 fikk Norge det endelige njet fra utenriksminister Sergej Lavrov. Russland ville ikke ha tilbake flere asylsøkerne fra Norge.