Heltene etter «Hans»

Det hørtes først ut som torden.

En dyp rumling fra fjellet, som fylte dalen rundt den lille bygda. Fulgt av høye drønn.

Det var slik de evakuerte i Ål beskrev rasene.

– Man føler seg ganske hjelpeløs, sier Oddny Liahagen, lokalforeningsleder i Ål Røde Kors.

– Disse kreftene er helt syke. Det er ikke mye man kan stille opp med.

Røde Kors: – Det er dette vi trener for

Uværet «Hans» traff bygda Ål i Hallingdal med enorme krefter i starten av august. Vannet i elva steg. 14 ras rev med seg veier og hus.

– Det var ras, etter ras, etter ras. Det er et under at liv ikke gikk tapt, sier Liahagen.

– Jeg skjønner at folk er redde.

Liahagen og andre frivillige i Ål Røde Kors var ikke satt i beredskap i forkant av uværet «Hans».

Men de visste at noe var i ferd med å gå galt.

Etter hvert som vannet i elva steg, fikk lokalforeningslederen en telefon om at hovedkvarteret til Ål Røde Kors var i ferd med å oversvømmes.

Hun kjørte ned til lokalene deres, et steinkast unna elva. Men vannmassene hadde allerede inntatt huset.

De satte i gang med å redde det viktigste utstyret. Så begynte de å banke på dører til innbyggerne i bygda.

Folk måtte evakueres.

– Vi var ofte bekymret. Vi visste jo ikke så mye. Når det var mørkt så du ingenting, hvor det kunne rase neste gang, sier Liahagen.

– Nettet var nede. Vi kjørte rundt og hadde kun nødnettet å gå på. Da er man ganske avskjermet. Vi var avhengig av å få tak i folk. Men det var vanskelig, fortsetter hun.

– Vi er ikke et stort korps. Men vi fikk tak i 25 stykker som jobbet kontinuerlig i fem døgn.

Aksjonsleder i Ål Røde Kors Hermod Slettemoen var én av de frivillige som møtte opp.

Fra evakueringssenteret jobbet han og flere andre med å organisere arbeidet, og tenke på hva mer som kunne komme.

Røde Kors måtte tidlig begynne å vurdere de verst tenkelige scenarioene, forteller Slettemoen.

– Det gikk fra å være et krisescenario, til et katastrofescenario, sier han.

– Men jeg tror det viktigste vi gjorde var å lage en plan og følge den.

Snart ble det tydelig at telefonnettet var nede, internett var borte, og veiene ut av bygda var blokkert av ras.

I luften over de frivillige dundret seks helikoptre. Det var den eneste måten å evakuere folk langs de rasutsatte områdene.

Omkring 1000 personer ble evakuert under «Hans», forteller de. I bygda bor det i underkant av 5000.

– Det er vanskelig å se folk som har mistet alt de har. Men Røde Kors er noe folk har tillit til, og da er det lettere å hjelpe. Jeg er ekstremt stolt av det vi har gjort, sier Liahagen.

De hadde trent på dette, forteller lokalforeningslederen. Derfor gikk det så bra som det gjorde.

– Det er dette vi trener for. Så da uværet kom tilbake forrige uke, tenkte nok flere «dette klarer vi».

– Det måtte briste eller bære

– Veien var helt borte, sier Jørn Fredrikstad.

Han er selvstendig næringsdrivende i Søndre Land kommune. Før uværet «Hans» skulle treffe bygda, ble han og flere andre frivillige satt i beredskap av kommunen.

De skulle hjelpe til med å sikre veier og bygninger fra å bli oversvømt.

– Det kom enorme mengder vann. Vannet var to meter dypt, sier han.

En pumpestasjon nær elven stod i fare for å bli oversvømt. Hvis den ble ødelagt, kunne tusenvis miste vannet.

Fredrikstad og andre frivillige gravde en massiv voll rundt pumpehuset. Men elven fortsatte å stige.

– Det ble satt i gang en storaksjon for å få tak i sekker med sand. Det ble en voldsom innsats fra alle. Vi bygde den på sju-åtte timer. Tenk, 90 store sekker med sand og kanskje borti 300 tonn med løssand som ligger mellom for å hindre at sekkene faller ut. Det er mange trailerlass, sier han.

Rett før klokken ti på kvelden måtte de stoppe. Det hadde aldri vært så mye vann i elva. Det var rett og slett ikke trygt å være nær vannet, mente kommunen.

– Da måtte det bare bære eller briste, sier Fredrikstad.

– Enten tåler sandsekkene det, eller så går det gærnt. Men vi var ferdige og det holdt.

– Vi stiller opp igjen

– Jeg hadde bare lyst til å stoppe bilen og hjelpe til med én gang, sier Nina Gullingsrud.

Hun kom kjørende oppover «stripa», hovedgaten i Nesbyen. Uværet «Hans» hadde oversvømt store deler av bygda.

Flommen beveget seg stadig oppover mellom de gamle trehusene. Nede ved riksveien stod samlingspunktet Hallingmarken under tre meter vann.

Det så ut som vannmassene aldri ville stoppe.

Nina ble sittende nærmest i sjokk i bilen.

Nes kommune er kjent for hardt vær. Varme somre, kalde vintre. Mye nedbør. Og elven som renner gjennom bygda har hatt høy vannstand før.

– Det var ingen som trodde at det skulle gå så galt, sier Nina.

Nå ble hus og folk evakuerte. Fortvilte naboer prøvde å redde eiendelene sine.

– Mange ville hjelpe. Spørsmålet er hvordan å organisere alt, sier hun.

Mona Østdahl Gulsvik meldte seg til et beredskapssenter etter at uværet var over.

– De hadde ikke kapasitet til å organisere hjelpen. Så da tar vi initiativ, sa jeg til Nina.

Resultatet ble gruppen «Hallingdugnad», som de to startet med kameraten Adnan Helja og flere andre i lokalsamfunnet.

Over hundre personer møtte opp over flere dager for å hjelpe. Sammen ryddet de ut av ødelagte hus, hjalp familier flytte og kastet vrakdeler.

– Lørdagen og søndagen etter «Hans» var helt vilt. Mange, mange gråt. Ofte merket vi at folk var apatiske da vi møtte opp. De visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Og noen turte ikke spørre etter hjelp. Så vi fordelte arbeidsoppgaver. «Dere fotograferer alt, så begynner vi å rydde». Vi prøvde å møte folk ut fra deres behov, sier Nina.

– Folk stilte opp. Det er det som er så fint med dugnaden, du hjelper til når du kan, sier Mona.

Men knappe to uker etter at «Hans» var over, kom flommen på nytt.

Det var ikke like ille denne gangen, forteller de, men det viser hvor utsatt dette området er for ekstremvær.

– Gudskjelov for at vi fikk ryddet så mye tidlig. For flommen kom jo på nytt noen uker senere. Og da ble kjellerne fylt med vann igjen.

Når Nina Gullingsrud og frivillig i «Hallingdugnad» Elaine Mae Sevre viser NRK rundt i Nesbyen, blir det tydelig hvor mye som faktisk er ødelagt etter to runder med uvær.

Området rundt Hallingmarken, som få uker tidligere lå under tre meter vann, er nå fullt av opprevne trær og tjukk gjørme.

En trebro ligger knust mot steinene på elvebredden.

Nina har sett dette før, men det er først nå at omfanget av skadene går skikkelig inn på henne.

– Jeg trodde ikke det skulle være så ... Jeg er nesten på gråten. Dette er hjertet av Nes. Det betyr noe for alle.

Sammen med Elaine Mae Sevre er hun helt klar på hva som trengs i tiden som kommer.

Flomvern.

Vanlige folks engasjement og innsats er ikke nok, sier de. Kommunen må lage en plan for hvordan møte ekstremværet.

Men gjengen i «Hallingdugnad» gir seg ikke. De vil fortsette å hjelpe folk som trenger det i området.

– Hvis kommunen kan komme med en plan, stiller vi opp igjen, sier Nina.