Teksten er hentet fra 2. Mos. 20, 1-7 (De ti bud).
En gammel stumfilm dukka fram på skjermen inni meg. Av alle ting var det andaktsordet vårt denne morgenen som snurra den i gang.
Filmen var en skikkelig slapstickkomedie, der helten, eller snarere antihelten, hadde røket uklar med noen i et filmstudio og løp for livet. Han kom seg helskinna unna, pusta letta ut, og så kommer scenen jeg aldri glemmer. I lettelsen lener han seg tungt mot veggen, for i neste sekund å brase tvers gjennom den, med fektende armer og bein, rett inn blant de forbløffede forfølgerne, naturligvis. Veggen var en kulissevegg av papir.
Erfaringen til den arme antihelten ble for meg selve bildet på åssen det kan gå når en støtter seg på sånt som bare ser ut som det holder.
Dessverre gir livet oss mange sånne erfaringer, som regel dessverre også uten noen munter bieffekt. -- Jeg ville for eksempel for noen år siden gjerne være yrkesaktiv og klare alt, og støtta meg tungt til ei rimelig god helse. Så svikta plutselig helsa. Sånt har med det å leve å gjøre, dessverre. Vi leter etter noe å støtte våre sårbare liv til, vennskap, kjærlighet, helse, penger, men ofte etterlater livet oss kavende i vonde tomrom. Og til slutt skal jo livet sjøl gi etter under kroppsvekta vår.
Men midt ned i all denne mistrøstigheta kommer altså andaktsordet denne morgenen med ei lysende melding om at Gud unner oss noe bedre enn å bare ha det sånn.
Det er i starten på de ti bud meldinga kommer. Der sier Gud, før budene blir lista opp, sitat: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.»
Altså: «Nå skal du ut i det vanskelige livet som de ti bud er kvalitetssikringa for. Husk da framfor alt at du har en å støtte deg til. Husk at jeg som ga deg alt godt du har fått hittil, jeg har ikke tenkt å svikte deg.»
Midt i det kaotiske livet, sier Gud til oss, der budene brytes rundt oss, og vi ofte blir offer både for andres og egne feiltrinn, der har vi et nesten ufattelig privilegium.
Når glede blir til sorg, medgang til motgang, kjærlighet til hat, troskap til svik, ja, når livet sjøl blir til død, da har du det privilegiet midt i alt sammen, at du kjenner en som er ute etter å holde deg oppe. Den treenige Gud har presentert seg for oss med ansikt og hud og hår. Det gjorde han noen skinnende år i Israel, da han rakte hendene ut mot alle som ikke fikk til livet sitt. Siden da har han rakt ut mot oss alle hender med naglemerker etter den gang han sjøl ofra alt for å frelse deg og meg.
Du skal ikke ha andre guder enn meg, sier Herren i det første bud. Husk at du kan slippe å kaste bort tid og krefter, håp og framtid på å lete etter sånt som bare ser ut som det holder.
Du har én å støtte deg til som holder i tid og evighet.
Vil du skrive e-post til Geir Harald Johannessen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bodil Arnesen i salmen "Herre Gud, ditt dyre navn og ære".