Mens jeg skriver denne andakten har jeg foran meg en kopi av kunstverket "Kristus på Golgata" fra 1863, signert Humbert de Supervilles, hvor den korsfestede Kristus er skjult av et stort, heldekkende laken. Når jeg ser dette bildet er det som om vi, det trygge, velfødde folket i Norge har strømmet til Golgata for å dekke ham til. Helst ønsker vi å få være i fred og slippe å se Mesterens lidelse og gru.
Det er mye bråk om homofili og bispeutnevnelser i vårt land, men rimelig stille omkring Jesu Kristi lidelse og død. Folk hisser seg opp når det gjelder sex og etikk og maktposisjoner, men er rimelig uberørt av påskens lidelse og død, slik det skildres i et engelsk dikt:
When Jesus came to Birmingham,they simply passed him by.
They never hurt a hair of him, they only let him die.
Poenget er rett og slett at den lidende Kristus i dag ikke blir korsfestet av mange, men blir ignorert og tiet i hjel av de fleste. Det var kanskje derfor det ble så stor diskusjon om Mel Gibsons film, "The Passion of the Christ" i fjor.
I denne filmen var det evangelisten Johannes som tok lakenet av korset og den korsfestede og vi får høre to avgjørende sannheter: Det er Guds sønn som henger på korset i dypeste avmakt, og det er Jesus Kristus som lider og dør for vår skyld. Jesu lidelse og død er et fundamentalt oppgjør med all tenkning som vil gjøre Gud til en fjern, åndelig skikkelse, langt unna våre liv, en upersonlig Gud for mennesker med filosofisk interesse.
Langfredagen er en bekreftelse på at det har vært et Golgata i Guds hjerte lenge før korset ble reist. Guds lidelse i verden viser at Jesus er prøvet i alt i likhet med oss, og derfor kan komme oss til hjelp, slik den tyske presten Dietrich Bonhoeffer skrev fra sin mørke tid i Buchenwald: "Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker".
Det er ikke langfredagens vold som er vårt håp, men langfredagens kjærlighet som seirer når den lider for oss. I følge Bibelen er ikke det innerste i Kristi lidelser et spørsmål om graden av tortur, men at Jesus var forlatt av Gud. Og den lidelsen var Jesus alene om, slik at han måtte si til Peter: "Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg".
Det avgjørende sentrum i den kristne tro er Jesu Kristi stedfortredende lidelse og død. Det var for deg, og det er for meg Jesus døde for at vi skulle slippe langfredagens fortvilelse - det å være forlatt av Gud. Med den lange fredagen har Gud fortalt oss at han alltid har hatt et kors i sitt hjerte.
Med den lange fredagen har han en gang for alle begravet myten om det lykkelige folket. Langfredag inndro Jesus Kristus alle oppsatte lykkeautomater og la en ny grunnsåle i vår eksistens da han smakte Gudsforlattheten for at du og jeg skulle slippe å gjøre det. Når Jesus strekker ut sine armer på korset, holder han omkring hele vår lidende verden. Han gjør seg til ett med et såret og herjet Irak, et sårbart Midtøsten, et utnyttet Afrika og kvinner og menn i alle aldre med ulike erfaringer av krenkelser.
Det er dette kors i Guds hjerte profeten Jesaja skriver om lenge før den lange fredagen: "Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han". FOR OSS!
Vil du skrive e-post til Per Arne Dahl, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg i sin egen sang "Til alle tider".