Tekst: 1.Kor.12, 1-3
Min sønn har akkurat fylt fire år, og er etter feiringer både her og der veldig opptatt av gaver. Han overhørte en samtale om denne andakten, og festet seg ved ett ord: Nådegave. Han spurte: "Kan jeg få det? Kan du kjøpe en sånn nådegave til meg, mamma?"
Heldigvis kan nådegaver ikke kjøpes. De er en del av oss, gitt oss av Skaperen. Jeg liker å tenke at nådegaver ikke bare er ekstra-ordinære, veldig åndelige egenskaper, men alle de evner til det gode som Skaperen har utstyrt oss med i en spesiell grad, og som vi tar i bruk til fulle når vi lar Helligånden få plass i våre liv.
Paulus skriver om gaven til å forkynne og undervise, til å helbrede, gjøre under og tale profetisk. Heldigvis nevner han også hjelpetjenester og styringsoppgaver, så da er vel både kaffekokingen, hjemmebesøkene og byggekomiteen for ny kirke inkludert.
Tydeligst på nådegavenes mangfoldighet blir Paulus når han bruker bildet av kirken og fellesskapet som kropp; hvordan de ulike kroppsdelene avhenger av og utfyller hverandre.
Både i kirken og ellers har vi lett for å sette noen positive egenskaper og evner høyere enn andre. Det synes viktigere å være flink til å tale i forsamlinger og lage show, være såkalt kreativ og ha mediatekke, enn å se de usynlige rundt seg og få sine med mennesker til å hente ut det beste i seg selv, eller å ha gode praktiske og administrative evner.
Vi har kanskje etter hvert innsett at vi trenger ulike personligheter med forskjellige gaver i ethvert fellesskap og enhver ledelse - likevel har vi lett for å hente frem og oppmuntre de samme få egenskapene stadig vekk.
"Kirke, kjenn din kropp!" Det er egentlig det Paulus sier. Se de ulike nådegavene og ressursene i alle dine lemmer. Hjelp dem å verken undervurdere eller overvurdere seg selv.
På norsk springer ordene "gave" og "oppgave" fra samme rot; det sier noe viktig om disse gavene vi har fått av nåde, ikke for penger. Gave og oppgave henger sammen. Vi har fått ulike nådegaver for å bruke dem til ære for Gud og til berikelse for både oss selv og fellesskapet.
Spørsmålene å stille seg denne tirsdagsmorgenen, er: Hva liker jeg å gjøre og hva er jeg god til? Hvordan kan jeg bruke det best mulig? Trenger jeg å be om hjelp til å få øye på mine egne gaver, i stedet for å ønske meg andres?
Jeg tror dette var nok for i dag. Måtte Helligånden hjelpe oss i denne skattejakten i vårt eget og andres liv. Så kan Guds velsignelse og Bjørn Eidsvågs sang gi oss et oppmuntrende klapp med på veien.
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.