En gutt var på sin første leir og skrev et kort hjem. Der stod det: "Jeg har det bra. Har dere det bra? Ha det bra!" Det var det hele. Kort og gripende kan man si, men dog et livstegn og svært så kjærkomment for mor og far. Dette lille brevet inneholdt det mange lange brev også består av: Noe om oss selv, og så noe som viser at vi har interesse for dem vi skriver til, og så har vi noen gode ønsker til slutt.
Bibelteksten i dag er avslutningen på et av Peters brev. Han sitter i Roma å skriver. Det er tøffe tider og han bruker dekknavnet Babylon om byen. Han avslutter brevet slik i1. Pet. 5,13-14:
Menigheten i dette Babylon, den som er utvalgt sammen med dere, sender sin hilsen. Det samme gjør Markus, min sønn. Hils hverandre med et vennekyss! Fred være med alle dere som hører Kristus til.
Innhold i brev kan forandre liv. Du har sikkert mottatt brev som har gjort deg både glad og sint. Brev kan forløse glede og tårer. Mange av oss har strevet veldig når vi har skrevet brev. Vi har krøllet det ene utkastet etter det andre for vi var ikke fornøyd med hvordan vi fikk formulert oss. Kanskje var vi redde for å såre eller for å bli misforstått. Hvor mye lettere er det ikke å skrive om gode nyheter som skaper glede, enn å formidle noe tungt og leit.
I 2. Korinterbrev 3, 3 sammenliknes vi med et brev. Det står at vi kan være Kristi brev, og at det er Guds levende Ånd som kan skrive seg inn i menneskers hjerter. Av alt som kan sette sitt prege på oss, så har også Gud meldt seg på. Også Han kan prege menneskers liv der han får adgang.
Noen mennesker gjør et spesielt sterkt inntrykk. Det kan være noe som har hendt som preger vedkommende. Vi merker at glede eller sorg, styrke eller tafatthet har skrevet seg inn i hjertet, hjertet som er ordet som brukes om sentrum i personligheten vår. Men det er ikke bare det som rammer oss utenfra av godt eller vondt som er avgjørende.
Jeg tenker på livet mitt som en arena, hvor jeg kan invitere hvem og hva som helst, og dette kan få lov til å utfolde seg og etter hvert prege meg. Det er i stor utstrekning jeg som avgjør hva jeg inviterer inn i mitt livs sentrum, hvem og hva som får lov å skrive seg inn der. Hva er det mennesker opplever når de leser oss som et brev. Er det en god opplevelse? Er det bitterheten, selvopptattheten eller mistenksomheten som jeg har latt få skrive seg inn i hjertet. Eller er det varme, imøtekommenhet og takknemlighet som har risset seg inn.
Kona mi sier at jeg har et kroppsspråk som hyler. Det betyr at det visst nok er lett å se om jeg trives eller kjeder meg, om jeg er begeistret eller uinteressert. Det er litt skremmende å tenke på. Hvis jeg er så lett å lese. Jeg vil jo gjerne at det skal være godt å møte meg.
Det er jo ikke noe mål å såre noen unødvendig. Noen er nok flinkere enn jeg til å skjule sine reaksjoner, men de fleste av oss lekker som ei sil. Det er bare spørsmål om tid før det på forskjellig vis lekker ut det som foregår på innsiden.
Å være et Kristi brev, der Han får komme til å sette sitt preg, der blir vi ikke prektige og feilfrie, og heller ikke like, men det negative, det som bryter ned, må vike plass for Guds godhet. Da kan det gå an å få et glimt av Gud i møte med deg og meg. Ikke fordi vi er noen prakteksemplarer, men fordi Gud har fått skrevet seg inn i våre liv om at det er håp og tilbud om frelse, nåde og tilgivelse og himmel også for mennesker som oss.
Vil du skrive e-post til Steinar Ekvik, kan du gjøre det her.