Teksten er hentet fra Åp. 3, 20.
"Vi spiser altfor lite sammen". Jeg skimtet setningen i forbifarten. En overskrift i en avis. Jeg vet ikke lenger hvem som sa det. Og heller ikke hvorfor. Men jeg husker setningen. Kanskje fordi jeg er enig. Eller fordi jeg har møtt mange som mener det samme.
"Vi spiser alt for lite sammen". Slik kan en mor sukke når det er helt håpløst å få samlet familien til felles måltider. Eller det kan lyde som et utbrudd på en arbeidsplass der de fleste slurper kaffen og sluker maten foran hver sin PC på hvert sitt kontor. "Vi spiser alt for lite sammen". I en setning som det kan et ensomt menneskes plassere sin lengsel etter å være to.
Spise sammen. Det har ikke bare med mat å gjøre. For et måltid sammen med andre er alltid mer enn mat. Det er fellesskap, møteplass og nærvær. Han hadde skjønt det, en jeg møtte i full fart en lørdag formiddag. Han var på vei for å spise i varmestua til Kirkens Bymisjon, selv om han ikke var sulten: "Det æ’kke maten det kommer an på," sa han, "det er det å bli tatt imot."
Denne høsten har det vært avholdt massevis av gjestebud over hele landet. Som et ledd i aksjon Hjerterom har folk kommet sammen på tvers av tro, kultur, meninger og livsstil. Unge har møtt gamle, rike har møtt fattige. I byen jeg bor i har det vært gjestebud ved Erkebispegården og på torget, på skoler og hoteller, i kirkene og i hjemmene.
Hvert sted har bord blitt dekket og pyntet, og praten har gått livlig mellom kjente og ukjente. Mange har rukket ut en hånd mot en annen, som man har sett og møtt for første gang. Kanskje er dette mange små, små skritt mot et varmere samfunn.
Det ble sagt om Jesus at han var en storeter. Det er ikke hans kritikere i ettertid som hengte denne merkelappen på ham. De sa det i hans samtid. Det var deres måte å stemple ham på. For å avskrive ham som useriøs. Storeter og vindrikker, sa de. Det kan ikke bety annet enn at Jesus søkte fellesskapet rundt bordet, og likte å være sammen med folk.
For å dele historier, liv og hverdag. I bibelens siste bok legger Johannes disse ordene i Jesu munn: Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.
Han har ikke fått nok av gjestebud ennå, den gode Jesus. Derfor munner bibelen ut i en stående invitasjon til nærhet, fellesskap og møte. Av alle invitasjoner til gjestebud er dette den jeg aller minst vil gå glipp av.
* * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg i sin egen sang "Shalala".