Teksten er hentet fra Jak. 1, 21-25.
For mange begynner dagen for alvor med det første blikk i speilet. Det er kanskje ikke noe hyggelig syn. En natts søvn setter sin spore. Livet setter sine spor i det vi kan se i et speil.
Speilet forteller oss sannheten om det ansiktet og den kroppen vi har fått – og det forteller sannheten om det livet vi har levd. Noen liker det de ser – og går litt gladere ut i dagen.
Andre skulle ønske bildet i speilet var annerledes – og gruer seg kanskje til dagen. Speilfilosofering er en avslørende geskjeft - på så mange plan. Ett poeng er det viktig å understreke:
På samme tid som speilet avslører den ytre virkeligheten, sannheten om vårt utseende, forteller det ikke sannheten om oss. For utseende er og blir utsiden.
Speilet viser ikke innsiden. Ikke hvem vi egentlig er. Det vet de fleste av oss en del om. En tilsynelatende vakker og velfungerende kropp, kan bære på en sykdom ingen ser.
Et skjønt ansikt, kan skjule et kaldt og beregnende hjerte. Og like viktig: Menneskelig varme, visdom og skjønnhet kan stråle fram fra kropper og ansikter som ikke når opp i noen skjønnhetskonkurranser.
Sykdom og svakhet, ’annerledeshet’ og fremmedhet, kan bærere av indre kvaliteter som ofte blir oversett.
Derfor stol ikke på speilet, stol ikke på det utvendige bildet. Hvorfor disse refleksjonene om speil, og speilbilder?
Det henger sammen med andaktsordet for dagen. For det handler om speil. Det er Jakob som bruker det som en metafor, et bilde:
"For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut."
Jakob, som antakeligvis var Jesu bror, bruker dette ’speilbildet’ for nettopp å understreke det flyktige og utvendige. Bildet skaper ikke liv. Ikke virkelig liv. Det vet vi mye om som har fotografier som vi kan bære med oss overalt.
Uansett hvor mye følelser og stemninger et bilde av en person vi er glad i, kan skap, blir bilder ikke levende. Selv levende bilder på video og film, er når alt kommer til alt, døde bilder. De er ikke livet.
Det er noe annet vi må forholde oss til sier Jakob og det er "frihetens fullkomne lov". Den betrakter vi ikke utenfra, den ser vi inn i, den er vi en del av.
Hva mener han med det "å se inn i frihetens fullkomne lov"?
Det må være "den loven" som broren hans kom med – og som Jakob hadde fått oppleve på nært hold. Kjærlighetens lov. Ikke egenfokuserings- og egenkjærlighetens lov. Den som speilet blir en metafor for. Men nestekjærlighetens lov, slik som Jesus hadde vist at den skulle og kunne leves.
Der en "skuer" inn i den loven, der skapes det liv, ikke bilder. Der blir vi gode gjørere og ikke bare hørere som er Jakobs hovedanliggende. Ordet skal ikke bare høres. Det skal gjøres. Her ligger frihetens store mysterium. Ikke i vårt speilbilde.
Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Carola i salmen "Gör det lilla du kan".