Teksten er hentet fra Esek. 3, 1-4.
Du blir det du spiser, har noen sagt. Det kan da umulig stemme.
Riktignok har jeg en søt kone som elsker sjokolade og en sprø tante som lever på knekkebrød. Men en annen i familien velter teorien. Helt fra hun var liten har Iselin lagt sure agurker oppå alt mulig spiselig, Og hun er fortsatt like blid.
Du blir ikke det du spiser. Men en eller annen forunderlig sammenheng må det vel være likevel, mellom det vi spiser og det vi blir. I hvert fall er det sånn på andre områder i livet. Det som kommer til meg utenfra, er med på å forme det som vokser opp inni meg. Et uventet smil ved dagens begynnelse, kan føde en glede som varer til solen går ned. Og omvendt.
Et vondt ord som treffer der jeg er mest sårbar, kan ta bolig i mitt indre menneske. Kroke seg fast som en vond last og ligge å verke i dager og måneder og år. Den som har sett gleden i øynene til et barn som er elsket, vet hva jeg snakker om. Den som har sett tomheten i blikket til barnet som måtte klare seg uten, vet det også. Som bilde er det sant at vi blir det vi spiser. Det som rekkes oss som gave eller påføres oss som smerte, fortsetter sin gjerning i oss. Til liv eller til død.
En forunderlig bibeltekst handler om dette. En prest med navn Esekiel ser en hånd som holder en bokrull. Så hører han Guds stemme si:
Menneske ét det du finner her! Ét denne bokrullen!
Mett din mage og fyll dine innvoller med denne bokrullen som jeg gir deg.
Og Esekiel åpnet munnen. Han smakte og spiste. Bit for bit ble bokrullen tygget og svelget. Han fylte magen med ordene som ble gitt ham. De tok bolig i hans kropp. Han ble ett med dem. Til slutt stod han mett av ord og med en søt smak i munnen. Smaken av honning. Han var klar. Klar for å gå dit Gud sendte ham. Klar for å tale Guds ord til dem han møtte.
Du blir det du spiser. Som bilde er det sant. Det som kommer til oss utenfra, former våre indre landskap. Derfor er det ikke alt som skal tas imot. Ikke alt som skal svelges. Noe skal spyttes ut og kastes vekk. For det bærer ikke livet og kjærligheten med seg.
Men noe av det som rekkes deg skal du ta imot. For noe er godt og sant og ekte. Noen ord er mat å leve på. Mat som gir nye krefter. Fadervåret og velsignelsen er slike ord. Dem skal du ta imot med takk. La dem bli dine. La dem leve i deg gjennom denne dagen. Kanskje vil du også kjenne smaken av honning.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Ungdomskoret "Beams" synger "Ved Jesu føter" av Mathias Orheim.