Teksten er hentet fra Mark. 8, 22-26.
Ser du klart?
Det er viktig å se klart, se sant. Den som er klarsynt, den som klarer å skjelne mellom det vesentlige og det uvesentlige, har et fortrinn i smått og stort.
Det er enkelt når vi er små, umodne.
Så blir det vanskeligere etter hvert som vi gror til og tar flere faktorer inn i vurderinga.
Og sånn skal det være, ting skal i regel bli mer komplisert etter hvert som vi kan håndtere det mer komplekse – som livet, troen, mysteriet: perlene vi skal lete etter og finne.
Og så skifter det også, rett og galt, godt og ondt, vesentlig og uvesentlig. Klart og uklart. Og godt er det.
Ellers hadde livet vært som en ferdigtråkka sti, som knapt hadde vært møyen verdt.
Gleda ved livet ligger jo så ofte i det å kunne skjelne – oppdage at det gjør en forskjell, hvordan vi ser på ting, hvordan vi tenker, hvordan vi handler, hvordan vi er med og mot hverandre.
Mange ganger kan vi kjenne oss blinde - forblinda av omstendigheter, noen rår vi over, andre ikke. Eller styrt og overstyrt av følelser eller forventninger.
Vi vil så sterkt at noe skal være akkurat sånn, akkurat sånn er det, sånn skal det være! Det er sannheta!
Så kan følelsen av forblindethet og sannhet på en forvirrende måte veves sammen. Men vi vil være ekte, vi vil være sanne! Ikke halvveise.
For den blinde mannen i Betsaida, var det bra at det ikke var godt nok for Jesus med en halvveis helbredelse.
Markus skriver:
De kom til Betsaida, og noen førte en blind mann til Jesus og bad ham røre ved mannen. Han tok ham i hånden og ledet ham utenfor byen, fuktet øynene hans med spytt og la hendene på ham. Så spurte han: «Ser du noe?» Han så opp og svarte: «Jeg kan se mennesker; for jeg ser noe som ligner trær, gå omkring.» Så la han hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig.
Det holdt ikke at menneskene ble gjenkjent som trær som gikk omkring. Et menneske skal gjenkjennes som et menneske, ikke et tre. For et menneske er et menneske og skal gjenkjennes som seg selv. Ikke noe som ligner.
Og jeg kjenner hvordan dette lodder djupt. I meg. Treffer min egen redsel for ikke å bli gjenkjent og mottatt nå og i evighet som den jeg er, med mine begrensninger og forblindethet – men i det, mulighet til å se stadig klarere.
Og lodder det ikke òg djupt i forståelsen av evangeliet, at Jesus ikke etterlater den halvblinde mannen som nettopp halvblind. Men legger hendene på ham to ganger – for at han skulle kunne skjelne klart? Bli helbreda – for at han skulle kunne klare å gjenkjenne tingene som de er, ikke som noe anna? Også seg selv?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kari, Ola og Lars Bremnes synge "Perler og ord" - en tekst av Arvid Hansen.