Det er ikke alltid lett å se på mennesker hvordan de har det. Jeg har noen venner som er synlige, ja gjennomsiktige. Jeg ser øyeblikkelig hvordan de har det. Går livet godt, og er dagen god, så skinner det av dem.
Men er det noe som skaper uro i hjertet, så klarer de ikke å skjule det.
Andre mennesker jeg kjenner har pokerfjes. Den dagen det meste ryker, ser de ut som vanlig. Ikke et trekk i fjeset røper at grunnmuren deres skjelver.
Men enten det synes eller ikke, hva er det som gjør at et menneske blir fortvilet?
Det kan være så mangt:
Drømmer knuses, relasjoner revner, økonomien går i grus. Men slike vonde dager kan ha sin tid, og så kommer det andre tider. Hva kan gjøre et menneske varig fortvilet, fortvilet alle dager gjennom livet?
Så grunnleggende fortvilet at de gangene jeg smiler, er det i grunnen bare et spill?
Søren Kirkegaard sier et sted:
All fortvilelse skyldes at et menneske ikke vil være seg selv. Hvem jeg er, er jo et spørsmål som jeg gjennom livet må gi ulike svar på. Jeg er barn, jeg er ung, jeg er voksen, jeg er gammel.
Jeg er singel, jeg er forelsket, jeg er forlovet, jeg er gift, jeg er enkemann eller skilt. Jeg er barnløs, eller har ett barn, eller flere barn. Jeg er syk, jeg er frisk, jeg er i jobb, jeg er arbeidsledig.
Kunsten i hverdagen er å si et helhjertet ja til livet mitt slik det er akkurat nå.
Jeg har møtt unge mennesker som er vakre, velutdannet og begavede, og midt i livets vår.
Men de er fortvilet. De ser ikke de verdiene de har, de ser bare de de mangler.
Jeg kjenner en enke på 62 år. Mannen er død, og barna er langt borte. Men hun er glad for den hverdagen hun har, finner mening og glede, og har et lyst sinn og godt humør.
All fortvilelse skyldes at et menneske ikke vil være seg selv, sier altså Kierkegaard.
Det er kanskje den største smerten for homofile mennesker:
At vi andre ikke lar dem få være seg selv. Så blir hele livet et spill: De lever et liv i forstillelse. Og forstillelse ender alltid i fortvilelse.
Erik Bye var gammel og kreftsyk den siste gangen han var på tv. Men han var ikke fortvilet. Han ville være seg selv. Også nå som han var syk og døende ville han være det.
Han hadde det fandenivoldske godblinket i øynene da han smilte med hele ansiktet og sa:
"Jeg har kreft! Jeg tilhører kreftfolket! Og oss er det mange av, over 100 000. Og for oss er det helt alminnelig og helt vanlig og helt normalt å ha kreft."
Erik Bye sa et helhjertet ja også til de siste ukene av livet sitt.
På sykerommet hjemme spilte han inn sin siste sang, med enkelt pianoakkopagnement. Hans kraftige, rungende røst var nå bare en sprukken, sprø stemme, men klar og ren. Og vi kjente ham igjen når han sang:
Dagen i dag kan bli din beste dag. Jeg vil ha et samfunn hvor ingen skal behøve å spille.
Hvor ethvert menneske skal få være seg selv, hvordan det nå enn er.
Karen Blixen skriver et sted:
Gud unte selv den minste skapning å være til, Og å være til som seg selv. Vi mister ikke Guds kjærlighet når vi mister vår skjønnhet, vår ungdom, vår glans.
For det står skrevet:
Gud knuser ikke et knekket rør, og han blåser ikke ut en rykende veke.
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører det Erik Bye synge "Vår beste dag" fra samlingen "Støv og stjerner".