Teksten står i Salme 33, 1-9.
Har du lagt merke til at du puster i dag? Har du kjent etter? En ny uke har begynt, og du puster og lever!
Vanligvis tenker vi jo ikke noe særlig over det. Åndedrettet er så selvfølgelig. Lungene jobber av seg selv, helt uten videre, så lenger vi lever. Men hvorfor ikke kjenne litt etter akkurat nå? Prøv å legge merke til hvordan du puster. Pust inn og pust ut. Ikke anstreng deg. Bare kjenn etter. Hva er det egentlig som skjer når du trekker pusten – og puster ut igjen? Og da tenker jeg ikke på den fysiologiske forklaringen en lege eller forsker i naturvitenskap ville gitt. Jeg tenker på hva åndedrettet forteller oss. Det som skjer på et dypere plan.
Hver gang vi puster inn, tar vi imot livet. Slutter vi å trekke pusten, går det ikke lenge før livet også tar slutt. Men hver gang vi puster ut, gir vi liksom livet fra oss igjen. Vi gjør oss helt avhengige av at vi også kan trekke vårt neste åndedrag. Og et bittelite øyeblikk mellom utpust og innpust står livet i oss liksom stille. Før vi får det tilbake når vi trekker pusten igjen.
Bare kjenn etter. Har du merket det? Den lille pausen etter at du har pustet ut?
Da Gud skapte oss mennesker, formet han oss først av jord fra marken, forteller Bibelen. Deretter pustet han livspust inn i oss – slik at vi ble levende skapninger. I dagens bibelord handler det også om Guds pust. Om det som blir til når han taler – og puster. Vi leser fra Salme 33:
«For Herrens ord er sannhet, alt han gjør kan en lite på. Han elsker rett og rettferd, jorden er full av hans godhet. Himmelen ble skapt ved Herrens ord, hele dens hær ved et pust fra hans munn. Han talte og det skjedde, han bød, og det stod der.»
Hva er det som skjer, på et dypere plan, når vi puster? Det er som en liten blafring i vinden, en luftning, et snev av Guds store livspust som holder liv i deg og meg, i alt og alle. Han skapte oss og alt som er til ved sitt ord og sin pust. Uten ham kunne ingen leve og ikke noe være til. Gud holder liv i oss. Alt godt som skjer, kommer fra ham. «Jorden er full av hans godhet,» som vi nettopp leste.
Av hans godhet? Det kjennes vanskelig å si dette nå – i etterdønningne av jordskjelv og flodbølge – når det føles som om det vonde fyller jorden. Det er vanskelig å si det på en klode med krig og terror, i en verden der over 350 000 barn er døde av sult bare i løpet av ukene siden monsterbølgen tok livet halvparten så mange.
Og likevel. Midt i det vonde ser vi også godheten. Tenk på all den godhet som flodbølgekatastrofen har vakt blant mennesker i hele verden. Tenk på alle hender som yter hjelp. Tenk på hvert eneste lille ord til trøst. Hvor kommer de fra? Er de ikke ekko av Guds gode ord som skapte livet og gav oss det? Er de ikke som et varmt og livgivende pust fra ham som holder alt levende i live?
Kanskje kan vi klandre Gud for det vonde som skjer. Han tåler i alle fall vår protest og vår klage. Selv Jesus klagde sin nød til sin Far i himmelen. Men er det ikke minst like stor grunn til å takke ham for det gode – og for selve livet som så lett blir en selvfølge for oss?
Vi lever, og det skyldes en livskraft utenfor oss selv. Har du lagt merke til at du puster i dag? Har du kjent etter?
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Musikken er ved Ulla-Carin Børjesdotter som synger "I dig vi lever och andas".