Denne uken stanser jeg opp ved sentrale ledd i gudstjenesten ."La oss alle be!" lyder det ganske tidlig i den bønnen som kalles kollektbønnen. Og dette er ikke en bønn som handler om kollekt.
Ordet er avledet av latinske "kolligere," som betyr å samle i seg det som er denne søndagens hovedpoeng. Når vi ber, samler vi altså det vi har på hjertet og sier det til Gud akkurat som det er.
"Den som ber jukser", pleide en kamerat og si. Han var vokst opp med foreldre som brukte bønn som flukt fra ansvar istedenfor som hjelp til selv å ta ansvar for konkrete oppgaver i livet. Når jeg ber er det ikke et "hokus pokus", som et trylleformular som skal gjøre inntrykk på Gud så jeg kan slippe plager og oppleve at det meste lykkes.
Mine foreldre lærte meg rett og slett at det å be er å åpne seg for Gud og å overlate livet sånn det er i Hans hender.
Når jeg sier i kirken: "La oss alle be", kjennes det i overkant for meg. Jeg vet jo at ikke alle i kirken er fortrolig med å be. Jeg kjenner folk i kirken som synes det er usigelig lettere å tenne et lys enn å formulere en bønn.
Ja, jeg kjenner mange som ikke føler det naturlig å be Fader Vår høyt sammen med de andre i begravelsen, men som heller vil være stille. Derfor er ikke formuleringen "La oss alle be" et krav, men en invitasjon til å knytte livet til Gud og overgi alt til han, både det som er godt og det som er vondt og uforståelig.
Jeg har en god kamerat som har lært meg mye om dette. Han heter Per, og han vet at jeg forteller om han i denne andakten. En gudbenådet musiker og organist i Vestfold som dessverre fikk MS for noen år siden og nå for det meste må bevege seg i rullestol.
Han og kona hans har mange ganger sagt: "La oss be!" men Gud har ikke svart med helbredelse og løsninger på sykdommen.
Per sa forleden: "Dette har vært en utrolig krevende tid hvor jeg ofte har vært tynget av tanken på at jeg gruer meg til resten av mitt liv. En tanke som ble lettere å bære forleden kveld da det faktisk gikk opp for meg at jeg gledet meg til i morgen. Og mer har jeg vel i grunnen ikke krav på som menneske?"
Per har gang på gang lært meg at å be er å åpne seg for Gud og å overgi alt til Ham, både det gode og det uforståelig vonde. Og Per og Solbjørg har lært mange omkring å si: "La oss alle be!" Ikke for å slippe det som er vondt og vanskelig, men for å slippe å være alene i det vonde og vanskelige.
De har lært meg noe om at ingen av oss vet hva som vil komme oss i møte, men vi vet noe om hvem som vil komme oss i møte. Det er Han som er prøvet i alt i likhet med oss og som derfor kan komme oss til hjelp i rette tid.
Forleden sommerkveld satt vi og sang Evert Taubs : "Så lenge skuta kan gå." Noen og enhver ble litt blanke i øynene. Per blunka til meg, og sa sorgmuntert: "Ska jeg fortelle deg noe trasig som hendte når jeg debuterte i min langtrekkende elektriske rullestol med toppfart 9 km i timen som brukte 45 minutter til kaffeselskap hos svigermor i Tjølling. Det trasige var stadig vekk å bli forbiflydd av humler!"