Teksten er hentet fra 1. Peters brev, 1, 13-25
Barndommens skolevei hadde sine rutiner som vekslet noe med årstidene. Jeg måtte under to jernbanebroer før jeg begynte på den siste bakken opp til skolen. Mellom disse broene lå det en gressbakke, eller rettere sagt ugressbakke.
Den levde sitt eget liv helt uavhengig av kommunale eller statlige myndigheter og ble derfor aldri klippet eller holdt i hevd og kunne egentlig ikke brukes til noe annet enn lek til og fra skolen.
Om våren plukket vi iblant gåsunger og hadde med hjem til mor. Det var rørende og bakken anget av spirende liv. Om høsten og vinteren, før snøen kom, var bakken dekket av tørt, brunt og livløst ugress. Eller det regnet og vi bygde demninger av søle og jord og så ut deretter når vi kom hjem til mor. Det var ikke fullt så rørende.
Hver gang jeg støter på ordene i 1. Peters brev, om gress og blomster, dukker denne gressbakken fra skoleveien opp for mitt indre blikk. ?Alt det som lever, er som gress,? står det, ?og all dets prakt som markens blomst. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid.?
Allerede som barn vet vi faktisk at livet ikke varer evig. Ting dør. Vi visste at selja ? som vi plukket gåsunger fra om våren ? var tørr og livløs om vinteren. Vi fant døde fugleunger som vi la i fyrstikkesker og begravde med stort alvor. Om vi hadde begreper om evigheten, er jeg ikke sikker på, men kanskje hadde vi dét også.
Så forteller Bibelen meg noe jeg har visst fra jeg var ganske liten: at det som lever er som gress og som blomster som visner. Alt har sin slutt.
Men Herrens ord varer til evig tid. Og ordet, budskapet! som varer til evig tid, er dette: Det er håp for folk. Det budskapet som aldri visner og dør, er budskapet om Jesus som elsker folk akkurat som de er.
Det er budskapet om ham som gjennomskuer oss, avslører oss, kjenner oss lenger ned enn til bånns ? og likevel tilgir synd, renser for urett, tar tak i den som er i ferd med å drukne, gir nytt liv til den som føler at livet glipper taket, gir levende håp til den som har mistet alle illusjoner.
Når våren kom og snøsmeltingen hadde fått tak, laget vi demninger av snø i bakken mellom jernbanebroene langs skoleveien. Vi bygde dem kjempestore og samlet vann inntil demningen brast og fortauet nesten satt under vann. Men innimellom snøen var det bare flekker med grønne spirer. Livet vendte tilbake.
Det er advent. Det nye livet spirer. Herrens ord varer til evig tid. Håpet visner ikke, for Jesus lever. Og han kommer.