Teksten er hentet fra Rom. 8, 1-4.
Gi meg en sjanse til – bare en sjanse til!
Det kan like gjerne være en replikk fra en middels gangsterfilm, som henta fra skolegården, eller fra det endelige oppgjøret mellom to som engang hadde trodd at ingenting noen gang skulle kunne komme mellom dem. Vi veit så inderlig vel hva det er å trygle og be om en, eineste sjanse til. Til å vise at vi duger. At vi er til å stole på. At det bor noe i oss. At det er noe elskverdig, noe nyttig, noe bra, noe å bygge på – at det noe i oss.
På tross av hvor djupt vi har skuffa og såra, heilt på ordentlig. For det er det som er historia om våre liv – er det ikke? Ofte? At vi skuffer og sårer. Og vi kjenner oss langt, langt borte fra det som er våre livs idealer og verdier. Og det tilhører historia om våre liv at vi djupt inne i oss kjenner hvor avhengige vi er av at noen gir oss den nye, siste sjansen.
Det er ikke stor forskjell på oss innvendig når det gjelder dette. Vi er forbausende like i det at vi trenger nye sjanser, nye blanke dager. Det kjennes mange ganger så smått det vi ber om, men det ligger ei uendelighet av avgrunn i et nei. Da blir det lille viktig, de minste ting kan gjøre en forskjell. Om håpet blei tent eller slukket. Om livsmotet stod til å redde eller forsvant. Om kjærligheta fikk et snev av livsvilkår eller forfrøs.
De minste ting. Hva koster en sjanse til? For den som ber? For den som gir?
For den unge kvinna som akkurat har kjempa seg gjennom avrusing for sjette gang og veit at nå, nå må hun få livet på ei skinne som fører til ei framtid, ikke død. For henne er en sjanse til forskjellen på liv og død. Men da må hun få lov til å være til, hun må få lov til å bo, til å synes, til å være blant menneskene.
Når han som har sont ferdig straffa, har sont ferdig straffa, finnes det da en ny sjanse til et ærlig liv? Der det ikke må skjules for all ettertid hva som gikk galt, for at han overhodet skal ha en sjanse, ikke bli avvist og henvist til fortida.
De minste ting og de største ting henger sammen. Marginene er små fra å være langt ute eller nede, til midt på. Vis meg det menneske som ikke har vært i den erkjennelsen. En, liten sjanse kan redde et heilt, uendelig liv. Der stiller vi likt. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, skriver Paulus til menigheten i Roma.
Der stiller vi likt. Vi har det valget, at vi kan la oss hente inn, vende oss til Gud, leve nært til Menneskesønnen, la den hellige Ånd puste håp inn i oss. De minste ting, de minste bevegelser – kan gi nytt liv. Og håpet om det nye livet trenger alle – gjør vi ikke? At finnes en grunn å sette beina på.
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Paal Flaata i sangen "En neve stor".