Teksten er hentet fra Apgj 4, 31- 37.
I dag er det Barnabasmesse etter gammel kirkelig tradisjon. Dagen er til minne om den hellige Barnabas. Han het opprinnelig Josef og var fra Kypros. Han solgte alt han eide og ga det til apostlene, som ga han navnet Barnabas. Det betyr trøstens sønn.
Kirkehistorien vet å fortelle oss om mange som nettopp gav alt de eide til fattige og til kirken. Og de første kristne hadde en radikal livsstil hvor alt de eide tilhørte fellesskapet. Det er nesten for radikalt til å være sant, men hør hva som sies om de første kristne: " Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte. "
Hele flokken var ett i hjerte og sinn. Ingen kalte det han eide for sitt eget. De hadde alt felles. Ingen led nød. De som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene til fellesskapet. Enhver fikk det han trengte. Det handler om en fellesskapstanke som er fjern for de fleste av oss i vår tid.
Vi lukker oss inne i våre egne hus slik at vi ikke en gang kjenner naboen over gangen. Et menneske kan ligge å dø uten at naboen ved siden av det vet om dette, eller bryr seg. Men er det kanskje noe av dette som de første kristne hadde som mange av oss lengter etter?
Bispinne og forfatter Liv Nordhaug formulerer det slik i et dikt hun har kalt "Det fellesskap vi lengter mot.
Vi leser om de første kristnes underlige skikk: De levde i et fellesskap og delte det de fikk. Så var de alle brødre og søstre hos sin Far, Med kjærlighetens underkraft som løftet og som bar.
Vi har visst glemt å dele, vi som ikke ser vår bror. Vi har visst glemt å snakke med vår nabo der vi bor. Vi har visst glemt å åpne våre hjerter og vår dør,
Og enser knapt vår neste som fortviler og forblør. Det fellesskap vi lengtet mot, det fikk vi sjelden se. Vi levde mellom murene på hvert vårt lille sted.
Vi visste hva vi kaltes til, men valgte likevel Å stanse i vårt eget, og å leve for oss selv. Vår Mester kaller fortsatt inn til samfunnet med seg.
I åpenhet og ydmykhet går Jesuvenners vei. Han lærer oss å elske, så verden kan få tro. Det gamle kristne vitnesbyrd om kjærlighetens bro.
Det er dette dagens andaktsord handler om. Ikke først og fremst om kollektivtanken, men dette å dele med hverandre. Det å se at det jeg eier er ikke mitt alene, men noe jeg forvalter på fellesskapets vegne. Kanskje var det nettopp dette Barnabas fra Kypros ville si oss nordmenn noe om på hans minnedag 11. juni.
Det er dette dagens andaktsord handler om. Ikke først og fremst om kollektivtanken, men dette å dele med hverandre. Det å se at det jeg eier er ikke mitt alene, men noe jeg forvalter på fellesskapets vegne. Kanskje var det nettopp dette Barnabas fra Kypros ville si oss nordmenn noe om på hans minnedag 11. juni.
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.