Teksten er hentet Rom. 5, 6–8.
I begynnelsen av dette året feiret jeg 60 års dag. Det syntes jeg faktisk var en hyggelig begivenhet. Familie, venner og medarbeidere kom for å glede meg. Noen holdt taler til og om meg.
Og jeg likte situasjonen. Jeg skal innrømme det. Det er ikke hver dag en får høre så mye godt om seg selv. Men jeg visste jo hele tiden at det som ble sagt bare var halve sannheten. Det er en annen side ved meg også. Den er ikke fullt så hyggelig.
Jeg hørte om en mann som fikk så mange gode og rosende ord. Han smilte og tok imot. Da talerne var ferdig reiste han seg og sa at han gjerne ville be en bønn. Og den lød slik: ”Herre tilgi talerne for deres alt for store og rosende omtale av meg. Og se i nåde til meg som nøt hvert eneste ett av dem…..”
Det er deilig av og til å bli klødd ved vingefestet, men vi vet jo at vi har en innerside også. Vi vet meget godt at vi ikke alltid er slik vi blir priset ved de store jubileer.
Andaktsordet vårt i dag sier noe om at Jesus derfor ikke døde og oppstod for mennesker slik de prises ved de store jubileer, men for mennesket slik det er tvers igjennom. For vårt innerste sanne ”jeg’s” skyld kom Jesus.
”For Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.”
Mennesket, slik mennesket er i all sin ondskap og fornedrelse, fortvilet og fortumlet, voldelig og veikt, misbrukt og mistroisk, mennesket hinsides alle normer, mennesket som ber og mennesket som geiper til Gud. Og vi kunne fortsette.
Dette mennesket elsker Gud. Derfor sendte han oss Jesus. Gud elsket og elsker verden. Vår fortvilte, forvridde og fortumlede verden. Gud elsket den så høyt at han lot Jesus smake hatet, verdens hat, vårt hat, og kulden, - ensomhetens kulde. Kristus døde for syndere.
Jeg vet litt om hva den overraskende og uforskyldte nåden og tilgivelsen fra Gud kan bety i et menneskes liv. Der hvor mennesket står opp av sin sløvhet og sin håpløshet for å bære sin fortid og sin nåtid fram for Gud, der får et menneske ny fremtid.
Så kan også en kristens liv briste og gå i stykker. Men det går i stykker i Guds hender. Og Gud vet hva stumpene kan brukes til. Inn over vår svikt og brist og fallitt sier Jesus. ”Jeg døde for syndere og min nåde er deg nok”.
En god venn og prest døde for noen år siden i ung alder. Hun skrev like før sin død: ”Fra tid til annen får jeg spørsmålet: Om du skulle holde ditt livs siste preken, hva ville du tale om da?”
Og hun svarte slik: ”For meg er svaret helt klart: jeg ville tale om Guds tilgivelse. Ulike faser i livet aktualiserer forskjellige sider ved det kristne budskapet, men det er ett tema som kommer i en klasse helt for seg: Guds tilgivelse.” Hun hadde rett, og dette hvilte hun i da øynene hennes ble lukket for siste gang. Guds dyrebare nåde. Ufortjent, men bærekraftig.
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.