Teksten er hentet fra Lukas 18, 9-14.
Noen ansikter husker jeg bedre enn andre. Ansiktet hans var furet og værbitt, som det heter i sangen. Et markert, slitt ansikt. Han satte seg alltid på siste benk i kirken og gikk litt før gudstjenesten var slutt. En dag satt han til gudstjenesten var ferdig og jeg spurte om han ikke vil være med i kirkestuen til en kopp kaffe.
Kirkekaffe, som vi kaller det. Han svarte høflig ”nei takk”, og så la han til med en antydning av smil: ”Jeg passer nok ikke inn i dette selskapet, skjønner du. Livet har floket seg til for meg.” Slik følte han det å være i kirken. Et sted for de vellykkede.
Går vi nesten 2000 år tilbake var det en annen som opplevde det på samme måten. Det er Jesus som forteller om ham i vår andaktstekst:
”To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp og bad slik: ”Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt det jeg tjener.”
Tolleren stod langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ”Gud, vær meg synder nådig!” Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For den som setter seg selv høyt, han skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt….”
Jesus sier at han fortalte dette til noen som stolte på at alt stod rett til med dem selv og som derfor så ned på andre. Fariseerne førte et godt og rettskaffent liv etter Guds bud. De var strenge og de hadde et helt system av leveregler som de holdt for å være forpliktende.
Folk så opp til dem som levende forbilder på et skikkelig liv. Og likevel var det tolleren, synderen, han som stod bakerst med øynene nedslått, som gikk rettferdiggjort hjem. Jesus vier oss hvorfor.
Den prektige mannen var såre tilfreds med sin egen fromhet og regnet med å ha alt på det tørre. Han visste godt hvordan man skulle be og oppføre seg i Guds hus, og hva som var rett og galt. Den andre, han bakerst, hadde ingen slike illusjoner. Han tok sin tilflukt til Guds barmhjertighet alene.
Jesus gir oss i andaktsordet i dag et innblikk i hvordan et menneske som hadde spilt fallitt, et menneske med synd og skitt bak seg og i seg, går hjem fra bakerste benk i helligdommen innhyllet i et stykke av Guds grenseløse barmhjertighet.
Gud ser ektheten i fallitten og mannen er ekte i sin hjelpeløshet. Og Gud møter ektheten med nåde. Hans eneste håp var Guds nåde og barmhjertighet.
Å ta imot rettferdigheten fra Gud gjennom troen betyr at ingen kan veie sin synd og sine gode gjerninger opp mot hverandre. Fariseeren forsøkte og syntes han lykkes. Han mente å komme ut med pluss. Men han bedro seg selv. Nåden kan vi bare ta imot som uverdige.
Det var det han på bakerste benk gjorde. Derfor gikk han hjem rettferdig, - tross sine nederlag. Det gir håp for oss alle. Gud, vær meg synder nådig. Det er en god bønn å be for noen hver av oss i dag.
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.