Laahkoe biejjine, gratulerer med samefolkets dag.
Hva skal til for at du føler deg hjemme et sted?
For meg betyr det at jeg føler meg velkommen. Å ha et hjem betyr at jeg kan få være meg selv. Hjem er et sted jeg kan hvile meg og få nye krefter. Et hjem er et sted jeg tas imot, akkurat som jeg er. Med det språket jeg har, den historien jeg har, de behovene jeg har.
På sitt beste kan kirken kan være et slikt sted.
Det finnes mange steder som burde vært et hjem, men som ikke er det. Steder der man ikke føler seg velkommen. Der man ikke får være seg selv. Steder der man aldri får hvile og blir tappet for krefter. Steder der man ikke tas imot slik som man er. Og ingen tar hensyn til språket mitt, historien min og behovene mine.
På sitt verste kan kirken være et slikt sted.
Kirkens menn og kvinner har alltid snakket om dette, om hvordan kirken er alles hjem. Men det er slik med det å føle seg hjemme at det er ikke noe andre kan si for deg. Det er en følelse du kjenner på selv. "Her føler jeg meg hjemme“. For det samiske folk har det alltid vært et men. "Jeg hører du sier jeg skal føle meg hjemme, men det er blitt gjort så mye vondt. Kan jeg stole på det du sier prest, er det virkelig rom for meg her?“
Det er vanskelig å skape et hjem for andre.
Jeg er gift med en sørsame. I femten år har jeg både fått ta del i den samiske kulturen, og som inngiftet har jeg kunnet få ta del i godene ved det å være samisk. Men - Jeg har sluppet å kjenne på den dype sorgen over å ikke kunne mitt eget språk. Jeg har ikke behøvd å ta inn over meg hverdagsrasismen som de aller fleste samer har kjent på. Jeg har stått taus og sett på hvordan vindmøller og politisk makt har blåst samene bort fra områder samene har brukt i århundrer.
Det er mye som kunne blitt sagt om ting som er blitt gjort feil når det kommer til behandlingen av det samiske folket. Men i dag vil jeg løfte frem en gang jeg faktisk tror ting ble gjort rett. I dag, på Samenes nasjonaldag, vil jeg dele en opplevelse som gir meg håp.
For 3 år siden Trondheim by festkledd i rødt, gult, grønt og blått. Det var markering av det første samiske landsmøtet som ble holdt i 1917. Rundt om i Trondheim ble dette markert med konserter, foredrag og andre kulturelle begivenheter.
Det var mye som skjedde disse dagene, men det største for meg var å få være tilstede under innvielsen av det samiske alteret i Nidarosdomen.
Tidlig på morgenen og sideskipet i Nidarosdomen var allerede fullt av koftekledde mennesker da vi ankom kirken. Vi ankom kirken litt for sent som vanlig, med to barn på slep. Men, kirkevante og frimodige som vi er, så fant vi allikevel en god plass med god sikt til alteret.
Før vi kom til nattverden hadde et av barna mine blitt lei av å sitte stille, og måtte bæres. Vi gikk bak i kirkerommet og ble stående å se på mengden mennesker som delte vinen og brødet foran det nye alteret. Og mens sangen fylte kirken husker jeg at jeg stod der, lettere rørt, og tenkte "Det som skjer her i dag er stort. I dag har Nidarosdomen blitt et hjem."
Jeg vet godt at det ikke er så enkelt. Et alter er og blir et alter. Ingen punktum på en lang og vanskelig historie. Men opplevelsen i kirken gav meg håp. Når det finnes vilje til å åpne opp, og vilje til å gjøre plass for hverandre, da kan det skje noe nydelig. Og det nydelige er at folk kan føle seg hjemme.
Ole Thomas Bientie Reiten
sokneprest i Bjugn menighet
Musikk: Cantus og Frode Fjellheim - "Vuelie" fra filmen Frost.
