En av Bibelens merkeligste fortellinger er historien om Job. Job var en klassisk suksesshistorie av en fyr; Han hadde familie, hus, penger og et moralsk godt liv som alle gjenkjente og så opp til. Men så kom krisen. Han mistet alt. Til slutt hadde han ingenting igjen. Heller ikke sånne ting som vi av og til sier står igjen; som humøret, motet eller noen som helst tro på at ting kom til å bli bra igjen.
I tillegg hadde Job noen skikkelig slitsomme venner som drev og plaget han med å prøve å finne forklaringer og mening med krisen. «Det må være noe galt du har gjort Job». Akkurat som noen denne våren har sagt at koronaviruset er Guds eller naturens straff på grunn av våre feil, vårt overforbruk eller noe annet. Men Jobs venner kan minne oss om at sånne leteaksjoner ofte er fånyttes. Og man skal være forsiktig med å prøve å lese inn mening i kriser.
Men det Job visste i krisen var hva han hadde igjen som det eneste han kunne stole på, når alt det andre var blitt borte. Så midt i smerten over krisen sa han til vennene sine:
Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. (Job 19:25)
I møte med kriser kan vi se at; ja denne krisen er stor. Kan hende noen ganger er den til og med så stor at vi ikke vet hvordan eller om vi kommer ut av den. I alle fall at det ikke vil skje uten sår og konsekvenser.
Men ta med deg denne morgenen at livet ikke er et mattestykke, Gud eller naturen er ikke en hevner som skal ta igjen for våre feil. I stedet kan vi ta med oss at det er noe som kommer til å bli stående når alt annet er borte. Noen skal ha det aller siste ordet. Gjennom å ha tillit til Ham, kan vi kanskje bedre tåle både i kriser og fraværet av de deilige helt vanlige hverdagene som vi har savnet så veldig.
Andreas Hegertun
pastor i Filadelfiakirken Oslo
Musikk: Louis Jacoby – «Hverdag»
