«Høsten er den vakreste årstiden» hører jeg mange si. Og når den folder seg ut i de vakreste farger er den virkelig vakker. Men hva om vi ikke trodde på en ny vår bak høstens mørke og vinterens frost? Hva om vi ikke trodde på at de første grønne spirer en dag på nytt vil presse seg gjennom snø og is og åpne opp for lange sommerdager. Tanken på at høsten og vinteren skulle være det siste ville være uutholdelig! Og for meg er det vanskelig å tenke meg at blomster og blad står opp til nytt liv, men ikke mennesket! Derfor tror jeg på et nytt daggry bak nattemørke. En ny sommerdag bak vinter og frost.
Og det er faktisk ingen grunn til å være flau eller å be om unnskyldning om vi tror på et liv bak død og grav! For her har vi å gjøre med dimensjoner som det ikke er mulig å begripe med tanken, men som troen og håpet kan gripe og bli grepet av. «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut!» - sier Paulus i dagens bibelord fra 1. korinterbrev 13. Det finnes noe som vi foreløpig ikke kan se eller forstå. Kanskje sånn som den gang da vi lå noen måneder i mammas mage, uten å vite noe om at det var utenfor dette lille, varme rom at livet virkelig ventet.
Ofte er det barna som kan si oss de ubegripelige ting på en begripelig måte. Det er ikke for «ikkeno`» at Jesus sa: «Uten at dere blir som barn, kan dere ikke se Guds rike». Slik jeg også selv en gang opplevde etter gravferden til en ung mor. Sorgen og savnet var bunnløs i den lille familien. Mannen hennes fortalte at han og den lille datteren en kveld hadde sittet ute på verandaen i solnedgangen og snakket om mamma. Det var en slik vakker kveld da horisonten sprengtes av rødt, gult og oransje, da den lille sa: «Pappa! Når himmelen er så pen på vranga. Da må den være flott på rette sida da, der hvor mamma er hos Jesus!»
Karsten Isachsen sier det slik: «Jeg trodde lenge at jeg gjennom livet var på vei mot livets aften, og at den rosa stripen som ventet i horisonten var en solnedgang. Men Jesus har sagt at alle som er i Hans følge har gått over fra døden til livet. Vi er underveis til en morgen,- til en soloppgang hvor Gud skal bli alt i alle!»
Ja,- det er virkelig sånn at «Håpet er den fugl som synger mot daggry, mens det ennå er mørkt!» For det kristne håp bærer i seg troen på at Jesus vil splintre dødens mørke! Og sammen med Ham kan vi være underveis mot Guds evige sommerdag!
David Gjerp
Musikk Stig ut min venn Göran Fristorp og Grex Vocalis