Morgenandakten torsdag 29. oktober

"Før jeg dør, vil jeg…"

Tor Magne Nesvik
Foto: Andreas Borge Håmsø

I dag står smågodt og gravlys på handlelista. Den snodige kombinasjonen til årets halloweenfeiring og allehelgensdag. Og mens ungene drøfter skjelett- eller hekse-antrekk, og koronautgaven av knask-eller-knep-ritualet, tenker jeg på farfar, og lyset vi skal tenne på graven hans.

Eller; tenker på farfar, det er litt vrient det, for han døde lenge før jeg ble født. Så farfar er en mann med et mildt smil på gamle fotografier. Farfar er pianisten de sier jeg spiller helt likt som -selv om vi aldri møttes.

Farfar er noen understrekninger i Nytestamentet han fikk til konfirmasjonen sin i 1937, og som jeg har arvet. Farfar er en gravstøtte utenfor Hetlandskirken med en altfor tidlig dødsdato. Og derfor er farfar for meg først og fremst en påminnelse om å leve her og nå. For hvem vet når det er slutt?

Kanskje en litt dyster tanke en oktobermørk morgentime? Ikke nødvendigvis. «Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» står det i Salme 90. Å telle dagene og bli minnet på at livet har en sluttdato, er for meg en anledning til å se hva jeg har å være takknemlig for og sjekke om jeg lever sånn noenlunde som jeg ønsker.

En kirke jeg besøkte under en musikkfestival hadde tatt på alvor Bibelens oppfordring om å telle våre dager. De hadde montert en stor tavle på festivalområdet der det sto: «Før jeg dør, vil jeg…» (prikk, prikk, prikk). Så kunne feststemte ungdommer som danset forbi, fullføre setningen som de ville.

Selvfølgelig ble det mange humoristiske svar. «Før jeg dør vil jeg rane en bank, skrev én. Shoppe i New York, skrev en annen. «Før jeg dør vil jeg på Burger King!» Men det påfallende var hvor mye sårbarhet og alvor som snek seg opp på tavla: «Før jeg dør, vil jeg fortelle henne at jeg virkelig bryr meg. Før jeg dør, vil jeg le mer!» Før jeg dør, vil jeg vise hvem jeg egentlig er.» Og så, med store blokkbokstaver, hadde noen skrevet: Før jeg dør, vil jeg… LEVE!»

Minnet om farfar gjør meg vemodig, men det har lite med sorg å gjøre. Jeg kjenner derimot mange som sørger inderlig. For dere handler ikke allehelgensdag i år om inspirasjon til å gripe dagen eller nyte livet. Nei, det handler om å orke å bære seg selv og sine, time for time langs livsveien, med den blytunge sekken på ryggen som heter sorg, savn og smerte.

Å telle dagene blir håp-løst når tiden med savn går så seint. Men ungdommene på musikkfestivalen har likevel et poeng, uansett hvor hult og klisjefylt det høres ut: Før vi dør, skal vi LEVE. Med store bokstaver.

Som prest har jeg fått møte mange mennesker på dødsleiet. Mange som skal forlate verden, er opptatt av at de som blir igjen tar to ting på alvor: Aldri å glemme dem, og aldri glemme å nyte dagene likevel! Jeg velger å tro det er det farfar og vil fortelle meg, om Gud lar oss møte hverandre til slutt!

Bibeltekst: Salme 90, 12: Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!

Tor Magne Nesvik

prost i Ytre Stavanger

Musikk: Sigrid Moldestad - "Så ta mitt hjerte"