Jeg vokste opp i baptistkirka. En frikirke som hadde menigheter over hele landet. Det er ikke så mange baptister i Norge men på verdensbasis teller de ca 100 millioner mennesker.
I USA er omtrent to av tre afroamerikanere baptister. Da skjønner du at blant de kuleste soul, R&B, Jazz, funk, rap og hiphop artistene som topper hitlistene verden over, finnes det mange baptister.
For det var i kirka de lærte å synge og spille og ikke minst opptre. Som skuespilleren og sangeren Jamie Foxx, han som er «Django», forteller om sin oppvekst: «Uansett hvor mye galt og kriminelt du hadde gjort i løpet av uken, på søndag skulle du i «kjærka»- basta bom! Og møtene kunne vare i 4,5 opptil 6 timer!» Jamie Foxx sin oppvekst i kirka, var med å forme mannen til den fantastiske musikeren han her i dag.
Det er mye sang og musikk i de norske baptistkirkene også, men om du ser for deg en menighet full av gullkjeder, store solbriller og en pianist som nærmest hamrer hull i tangentene, vil du bli skuffet. Jeg lærte selv både å synge og spille i baptistkirka, men det jeg savner mest fra min oppvekst her er noe som kalles «det frie vitnesbyrd».
Under en Gudstjeneste ble det ofte gitt plass til mennesker som hadde noe på hjertet de ønsket å formidle. Om du satt der og hadde hatt en sterk opplevelse av Guds nærvær i livet ditt i løpet av uken, ja så ble du invitert til å dele denne opplevelsen, eller erfaringen med resten av menigheten.
Det var alltid spennende og høre vanlige folk, ikke bare presten, fortelle om hvordan de opplevde at Guds hånd grep inn i livet deres på forskjellige vis. Jeg glemmer aldri en nylig hjemvendt misjonær som kunne vitne om hvordan han i siste sekund slapp unna å bli kastet til krokodillene av Idi Amin sine soldater i Uganda på slutten av 70-tallet.
En barsk veiarbeider kunne fortelle om hvordan han fant veien fram til troen på Jesus. En ung dame kunne strålende fortelle at hun var kommet seg ut av rusmisbruket, og takket med tårer i øynene for all omsorg, kjærlighet og ikke minst forbønn fra menigheten over lang tid. Jeg visste hva hun snakket om, for også jeg hadde bedt for henne vær kveld i min aftenbønn som 9 åring der jeg lå i overkøya på soverommet.
Jeg kjenner mange gode prester med en fantastisk god formidlingsevne. De er høyt utdannet, har lang erfaring med både sorg- og gledearbeid i kirken, de kjenner sin bibel godt og kan preke over de fleste tekster i den store boka. Allikevel er det få ting som kan måle seg i styrke med et personlig vitnesbyrd fra et menneske som over en periode har levd så tett på Jesus at jeg nærmest kan føle Guds berøring gjennom personens fortelling.
Mange søker Gud bare når de trenger han som mest. Andre mennesker har en unik evne til å leve tett på Jesus hele tiden. Disse hverdagskristne nærmest «stråler» av godhet og varme til sine omgivelser. Disse menneskene er levende vitnesbyrd om en tilstedeværende, nær, kjærlig, til tider uforklarlig og uforståelig, men alltid nådefull Gud.
Disse menneskene ligner på Jesu disipler, fiskere, arbeidere og handtverkere som vitnet til andre om hva Jesus hadde gjort i livene deres. Disse menneskene har personlige vitnesbyrd som er verdt å lytte til, og kanskje har du også en fortelling eller erfaring du kjenner at burde vært delt?
Jan Erik Larssen
programleder og foredragsholder
Musikk: Andrae Crouch – “They shall be mine”
