Den ene av kvinnene fortalte at hun etter tapet av datteren hadde mistet sin Gudstro. Hun snakket åpent og ærlig til den store forsamlingen om at hun hadde valgt å vende ryggen til Gud når det verste hadde hendt. I likhet med andre som har opplevd fortvilelse og avmakt trakk hun slutningen at ondskap og ulykker bekrefter at Gud umulig kan finnes. Skuffelsen og den intense sorgen over tapet av datteren slukket hennes siste rest av tro. Den andre kvinnen opplevde det annerledes. Hun erfarte, tvert om, at det var godt å vende seg til Gud og til den menigheten hun tilhørte. For henne var det en befrielse å kunne vende seg til en som var mye større enn henne selv. Samtidig ble hun overrasket over alle de i menigheten som viste henne godhet og omsorg.
Salmenes bok i Det gamle testamentet gir oss en dyp respekt for ulike reaksjoner på lidelse og sorger. Noen av salmene er klagesalmer hvor den som har opplevd tap og fortvilelse forbanner den dagen de ble født og føler det på samme måte som Jesus, da han langfredag siterte Salme 22: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så lang borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud- du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro». Andre vender seg til Gud med fortvilelsen og klamrer seg til at vår Gud er den eneste Gud med sår. De tviholder på at bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker, slik David vedkjente seg sin ambivalens og tvil, i tråd med Ole Paus sitt utsagn da han en gang ble spurt om han var troende: «Troende? Nei, men klamrende» Og Davids erkjennelse var: « Jeg kjente meg trygg og tenkte: Aldri skal jeg i evighet vakle. Herre, i din nåde satte du meg på et fast fjell: Men så skjulte du ditt ansikt, og jeg ble grepet av redsel».(Salme 30, 7-8) Så ærlige kan vi være overfor Gud. En løfterik ærlighet!
Per Arne Dahl
Musikk Lær meg å kjenne dine veie Ole Paus