Det starta så bra, vi hadde sove ganske godt den natta både mannen, barna og jeg.
Eldstemann våkna riktignok klokka seks, men det hadde vi regna med. Det var jo julaften.
Vi stod opp, slo på alle julelysa, fant godis i julestrømpa og sank ned i sofaen for å se julemorgen på NRK Super.
Også skulle frokosten smøres. Men da jeg la gulost i stedet for brunost på brødskiva, ja da rakna det for eldstemann 3,5år. Og da rakna det jammen for meg også – det var jo julaften! Barn, selv om de er 3,5 år, skal ikke rakne på julaften. Og definitivt Ikke mammaer!
Men jeg har altså krangla med sønnen min på selveste julaften. Og i det jeg skjønner at det er uunngåelig føles det som om jula sjøl skal gå under. Vi tar oss tur på gutterommet; sure, sinte og kranglete begge to. Dette er krise! Man skal virkelig ikke være sur på julaften! På julaften skal vi kose oss! Vi skal være glad, takknemlige og ha det bra.
Men livet er jo ikke sånn. Livet er bråkete, vondt, slitsomt og kranglete.
Så der og da innser jeg noe, noe nytt for min del i hvert fall. Jeg vil gi sønnen min noe annet – jeg vi la han få ha følelsen sin av sinne og frustrasjon, selv om det er juleaften, og selv om det bare handler om brunost. Ja, til og med jeg skal få ha følelsen min – selv om det er julaften. Dette skal vi stå i. Livet bråker! Også på julaften.
Og jeg kan ikke huske noe annet enn at julaften vår ble bra. Ribba ble spist, gavene åpna, juleevangeliet lest – Jesus ble født, også denne julaften.
Jeg har en bok om den første jula, som jeg leser i for barna mine. Jeg elsker tittelen.
Den heter «Ikke helt stille natt». Vi synger jo «stille natt, hellige natt». Og hellig – ja, det er jeg med på! Men hvor stille var egentlig denne natten.
Hvor stille er tur fra Nasaret til Betlehem, høygravid på et esel?!
Hvor stille er den febrilske letingen etter et sted å, ikke bare sove, men å føde!!?
Hvor stille er egentlig en stall?!
Hvor stille er egentlig en fødsel!?
Det er klart det var bråk, det var lyd, det var frustrasjon, det var høye stemmer og rauting.
Det var møkk. Det var livet! Det ble liv. Og det var hellig! Klart det var hellig! Gud ble menneske.
Jeg tror Gud er tilstede i alle hjem, innimellom ribbesaus og pakker, fjøsnisser og glitter. I kaoset og følelsene, de gode og de vanskelige. I gledene og sorgen.
Det er lov å ha de vonde følelsene også på julaften.
Det var en hellig, men ikke helt stille natt, at Gud ble menneske.
Kristin Tollefsen
kateket i Tune, Greåker, Solli og Holleby menigheter
Musikk: Guren Hagen - «Julekvelden hos oss»
