Daniel, en av de arbeidssøkende rom fra Romania, siterte en britisk professor som hadde holdt foredrag i Trondheim: ”What, is it only thirty of you here in this town? And all this noise? What is wrong with this place?” Vi lo litt, men latteren satte seg også fast. For artikkelens overskrift ”Tiggerne trigger oss”, er ganske så presis. Og det er ikke behagelig det som kommer til overflata. Det er ganske så mørkt, mørkebrunt. Minner om tider og styresystemer folkeretten og ettertida har felt dom over.
Ute var det lys dag. Sola varma. Bøndene rigga til markedet på byens torg. En av gatas gutter kom inn med lefser som han hadde fått til dele med seg i kirka. Kvalitetslefser fra ei av de trønderske bygdene. Og gitt av noen som tenkte dette ville spre glede. Og det gjorde det.
Så skjedde det noe; noen av romfolka begynte å flytte på bord, sette dem sammen. De spurte etter tallerkener og kniver. Jeg skjønte ikke heilt hva som skjedde.
Bord blei satt sammen. Det kom noen med poser med mat. Oppskåret brød. Bokser med makrell i tomat. Grønnsaker. Og jeg fikk forklaringa: dette var dødsdagen til Maria. Og hun skulle æres ved å dele et måltid. Maria var ei kvinne på rundt tretti år. Hun hadde vært flere ganger i Trondheim. Mannen hadde jobb. De hadde to barn på ti og femten år. Og nå venta hun det tredje. Det gikk galt. Hun blei sjuk, fikk ikke den behandlinga hun trengte, og døde.
Det var stor sorg blant alle som kjente henne. Og denne sorgen var til å ta og føle på der ved bordet. For der satt familie og venner. Og var langt heimefra. Langt fra den faren som gråt i telefonen fra Romania til Daniel. I dag skulle sørgeskjegget tas, skjegget som hadde vokst i ett år. En far skal slippe å begrave sin unge datter. Mannen skulle slippe å bli enkemann. Ungene ikke bli morløse.
Alt dette var tydelig i ansiktene rundt bordet. Sorgen. Savnet. Adskillelsen. Maria var i alles tanker og ansikter. Det var stille ved bordet. Det ble sendt brød. Grønnsakene var pent oppskåret. Ortodoks fastetid krever fisk, ikke kjøtt., derfor en boks Stabburets makrell i tomat på hver tallerken.
Jeg kjente meg svært heldig som blei invitert til å sitte ved bordet. At jeg fikk lov til å ære Marias minne sammen med de som hadde kjent henne. Fikk være med å holde henne oppe i minnet, i vårt felles minne, i vårt felles rom. Rommet som strekker ut over tid og sted. Mesterens ord klang lydløst: salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Siv Limstrand
Musikk Jelem, jelem Solfrid Molland