God morgen alle dere forskjellige mennesker der ute i vårsola, eller vårregnet. Eller kanskje ikke, som det er nå fortiden. De fleste av dere er kanskje inne, men våren er der, utenfor, enten vi vil eller ikke.
Den kan være så skiftende, med så mange nye begynnelser at man kan bli litt svimmel av det hele. De fleste mennesker elsker våren, elsker at det drypper, og spirer - og de elsker å si at de elsker våren. Jeg elsker å høre det også, mennesker som sier sånt og ler og drikker halvlitere og ser ned på småskoene sine og heiser nyfregnete neser opp mot solen og myser.
Men hvis da, du kanskje syns at det vårlyset er litt for sterkt i dag og kanskje ikke har lyst på øl, eller kanskje du har drukket litervis av det i det mørket som har vært, og du får ikke lyst til å gå med småsko i grusen heller, fordi det kanskje minner om noe skikkelig fint som var en gang og ikke er her lenger.
Hvis du egentlig bare har lyst til å gjemme deg inne, ha på solbriller og ikke egentlig har lyst på ny, lys begynnelse. Da er det deilig å høre litt baksnakk av våren også, sånn som moren min gjorde. «Jeg liker ikke våren noe særlig, jeg», sa hun! «Den blir for lyst for meg og når snøen smelter blir det så møkkete og stygt liksom, og alle skal være glade samtidig og hvis du ikke er glad blir liksom det gæærnt også»
Jeg tror hun følte seg litt hard når hun, sa det, men jeg syns ikke det. Jeg syns hun var skikkelig myk. Moren min var skikkelig myk og myke mennesker føler ting litt sterkere enn andre.
Myke mennesker ser ikke bare at snøen smelter, de føler det, og de kan ikke bare se at blomster gror under snøen denne våren og være glade for det, for de ser så mange andre vårer også, som var engang og kanskje mange som skal komme og de ser ikke bare krokuser som vokser opp av jorden, de ser rustne sykler og sjokoladepapir også og mørket som skal komme etter våren eller kanskje midt i.
Jeg er skikkelig glad for at hun sa det. For da føler jeg meg ikke så gæærn når jeg føler litt på det samme selv. På de glade følelsene som en krokus kan få frem, men også de vemodige følelsene som gjør at jeg legger merke til de rustne syklene under snøen.
Våren rommer liksom hele året og kanskje er det derfor vi kan kjenne på denne litt ømme melankolien, fordi vi med ett ser et glimt av hele livet. Kanskje er det derfor vi finner så trøst i noen som nevner dette uendelige vi ikke helt forstår oss på: som for eksempel: «Tider skal komme. Tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang. Aldri forstumme. Tonen fra himmelen. I sjelens glade pilgrimssang.»
Og kanskje er det derfor vi liker å sitte nær en eller annen som kanskje føler det samme som oss på en trikk, eller i en kirke eller på et kjøpesenter eller bare være nær en som tør å si at "Av og til liker jeg ikke våren noe særlig, jeg heller."
Linn Skåber
skuespiller, komiker og forfatter
Musikk: Trygve Skaug – «Ei stjerne som deg»
