«Jeg er altså så lei av kjærlighet!!»
Ja...det hveste jeg til en kollega en av de millioner gangene jeg har vært på dårlig humør. Det var tirsdag morgen, og et eller annet verdensproblem kom på bordet.
Kollegaen hadde kvitret opplagt om hvor viktig det var med kjærlighet – til medmennesker og til verden og sånn. Heile greia lød så irriterende fromt – og irritasjonen utløste frekkheter om folk som fremmet kjærlighet som løsningen på alt.
Og det hjelper lite at de har Bibelen på sin side. Bibelen som sier at jeg ikke skal la et eneste råttent ord komme over leppene. (Ef 4,29-32). Jeg som har latt en hel masse råtne ord komme over leppene. Bibelen fortsetter å si det jeg ikke vil høre: At « ... Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.
Min sure oppstøt om kjærligheten denne morgenen var nok mer til forbannelse enn til velsignelse for de ellers så trivelige kollegene som hørte på.
Altså, jeg mente det vel ikke ... Men jeg var så sur at jeg bare hadde lyst til å si noe litt slemt, og så skammet jeg meg såpass over utbruddet at jeg ikke engang turte å si unnskyld.
For hvis jeg rett og slett er i dårlig humør, skrekkelig irritert en dag – på familie, kolleger, venner, folk i trafikken, i kø på butikken: Da farer det mye guffent gjennom hue, som er vanskelig å forhindre fra å komme over leppene.
Er det bare jeg som har det sånn? Eller har alle det sånn? Jeg mistenker nemlig at mange sliter en del med dette.
Sånn sett har det vært veldig greit med hjemmekontor og tvungen avstand til folk den siste tiden. Hjemmekontor har spart både venner, kolleger, medtrafikanter fra hardhet og hissighet, sinne, bråk, spott – ikke minst sarkastiske ord om hvor lei jeg er av kjærlighet.
Men de dårlige dagene kommer igjen. Såpass har jeg skjønt. Uansett hvor forberedt jeg tror jeg er – før eller senere så skjer det noe som trigger meg til å la råtne ord fare over leppene. Så blir andre med rette irriterte på meg igjen, og så er det i gang – det blir en negativ spiral.
Heldigvis, tenker jeg, så er det en hel masse folk som sliter i Bibelen også. Det hjelper å høre, og det hjelper spesielt godt å høre at de får nye sjanser – gang på gang.
Det inspirerer til å fortsette å prøve, gi meg selv nye sjanser, gi andre nye sjanser – heller enn å bare gå og legge meg igjen på disse mørke irriterte morgenene.
På kjøkkenveggen henger ei rosemalt kjevle jeg fikk av mora mi som gave da jeg giftet meg. På den er det risset inn et bibelvers som av og til minner meg til å stoppe opp og tenke før jeg kjefter på mannen min for å ikke ha ryddet kjøkkenet.
Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.
Ida Marie Haugen Gilbert
filosof og skribent
Musikk: Veslemøy Solberg – «En sang til deg»
