Klagesangene 3, 26
Når satt du sist helt stille, og bare så ut i luften? Uten å utrette noe, uten å se på mobilen? Kan du huske hvordan det var? At tankene fikk lov til å fly av sted, at du fikk senket skuldrene og pulsen? Et øyeblikk der du ikke måtte prestere, men bare fikk være til.
Husker du hvordan det var?
Vi er i forskjellige livssituasjoner. Kanskje synes du livet er for stille? Men for mange har nok stillheten nesten blitt en mangelvare. Den har blitt erstattet av andre ting. De minuttene vi får mens vi venter på bussen eller på en avtale blir fort fanget av en mobilskjerm.
Turen gjennom skogen akkompagneres av musikk på øret. Kalenderen fylles opp med avtaler og aktiviteter. Kvelden hjemme brukes foran TV og andre skjermer. Mange ungdommer har til og med musikk i ørene når de sover!
Hva er det som har skjedd? Hvor har det blitt av stillheten? Tenker vi kun på den som et tomt øyeblikk som kan fylles med noe annet? Eller har vi kanskje blitt litt redd for den?
Jeg tror vi trenger stillheten. Og da tenker jeg ikke først og fremst på fravær av lyd. Jeg tenker mer på tilstedeværelse i oss selv. Å kunne hvile hodet, høre våre egne tanker, bearbeide inntrykk og minner, reflektere og drømme. Alt dette er viktig for vår mentale helse. Stillheten gjør det også lettere å be, og å lytte til hva Gud vil si oss.
I kirken er det ofte lettere å være stille. Kirkerommet gir en slags ro, en opplevelse av hellighet. Noen kirker er åpne, slik at vi kan gå innom og bare sitte stille i benken. Kanskje tenne et lys og be en bønn. Andre kirker arrangerer stille kvelder, eller forskjellige former for retreat. Da får vi litt hjelp til å venne oss til denne stillheten.
Jeg tror at hvis jeg bruker bare litt mer tid på stillhet i stedet for på stress, forbruk og sosiale medier, så vil det ha innvirkning på alt rundt meg også. Stillheten kan åpne øynene mine for det som er viktig i livet.
Derfor har jeg begynt å legge igjen ørepluggene hjemme, så jeg kan høre naturens egne lyder. Jeg prøver å vente på bussen uten å scrolle, og bare la tankene fly. Og av og til, på kvelden, når det er stille i huset, slår jeg av skjermen, tenner et lys og ber en bønn.
I Klagesangen står det: «Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» Det vil jeg øve meg på.
Edel Merete Gervin
diakon i Bragernes menighet
Musikk: Sissel Kyrkjebø og Bergen Filharmoniske Orkester – "Se over fjellet"
