Johannes 15, 4
Lørdag for noen uker siden spiste jeg lunsj med noen gode venninner fra ungdomstiden. Bord var bestilt og oppmøtested var avtalt. Alle kommer ganske presis hvis vi trekker fra uforutsette ting som bleieskift og omkjøring.
3 ⅕ time senere går jeg gjennom byen på vei hjemover igjen, og slår tanken meg: overraskende sjelden jeg møter på venner tilfeldig. At jeg ramler borti kjente og kjære her og der skjer jo, men hvis du tenker over hvor ofte du stiller deg i en situasjon hvor slikt kan skje så skjer det overraskende sjelden.
Her vil jeg legge til at jeg forstår forskjellene på et lite tettsted og en folkerik hovedstad, men poenget jeg vil frem til tror jeg er overførbart til hvilket som helst postnummer. Grunnen til at vi møtte hverandre rundt bordet og fikk en meningsfull prat var fordi vi hadde avtalt å møtes.
Hadde vi bare sagt: "Det hadde vært såååå hyggelig å treffes en dag. Ja, det må vi. Det hadde vært koselig". Så vet de fleste at det blir aldri noe av. Om ikke aldri, så i hvert fall sjelden.
Jeg tror på en Gud som er alle steder hele tiden. Det gir meg hvilepuls å vite med hele meg at det ikke er sånn at jeg må dra et sted for å møte Gud, at Hans Ånd er der jeg er.
Men så ble jeg gående å tenke på akkurat dette da, at venninnene mine er der og vi sender meldinger og er involvert i hverandres liv. Med eller uten en avtale så er de der. Sånn som det er med Gud på en måte. Men det er jo ikke det samme å vite at de er der som å sitte overfor hverandre og være sammen.
Går det an å putte Gud inn i kalenderen? Akkurat som en annen kaffeavtale? Det gjør jo det.
Søndagen gir meg det rommet i kalenderen for eksempel. Jeg går til gudstjeneste for å sette av tid for å ha et bestemt fokus: tilbedelse, oppbyggelse og å være i bønn sammen med andre som har gjort det samme. Men ikke bare da. Det fineste er at når livet leves i en relasjon til Gud trenger det ikke være frem og tilbake i google-kalenderen, via almanakk og meldinger for å møtes, det handler kun om å vende hjertet sitt den veien.
I evangeliet etter Johannes snakker Jesus om vin og grener og bær og druer
Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg
Jeg glemmer så ofte at jeg er en gren. Bare én gren. Og andre dager glemmer jeg at jeg er festet til en stamme med tidløse røtter som er mye sterkere enn meg. Noen ganger kan jeg også glemme at Gud vil at det skal være en åndelig vokse-prosess inne i meg.
Men det jeg glemmer oftest er hvor godt det er med blikkontakten og hjerte-samtalene mellom Gud og meg er. I kirkebenken, eller mens jeg venter på “grønn mann” på vei til jobb, 5 minutter etter skjema.
Siri Novak Øen
pastor i Filadelfiakirken i Oslo
Musikk: Filadelfiakirken og Birgitte Bergerud Larsen - "Hyll deg, Frelser og forsoner"
