For omkring 1500 år siden forlot en ung mann en lovende karriere og alt han eide for å bo i en kald hule litt øst for Roma. Der levde han alene i tre år, mens han brukte all sin tid på å søke Gud. De som gikk forbi hulen må ha lurt på hva som var galt med ham. Hadde han kanskje blitt gal?
Noen ganger kan det være vanskelig å skille mellom hva som er Guds vilje og hva som bare er galskap. Ville en eneste av dem som gikk forbi hulen ha gjettet at denne unge mannen senere kom til å bli en av de som forandret Europa.
«Jeg ønsker ingenting heller enn å vie hele mitt liv til Gud.» Ordene tilhører den hellige Benedikt, som har minnedag i dag. Etter de tre årene i hulen, ble Benedikt nemlig grunnleggeren av hele det vestlige klostervesenet. Dermed skulle han bli han en nøkkelperson i hele Europas historie. I den urolige folkevandringstiden etter Romerrikets fall, var det nettopp rundt klostrene at den europeiske sivilisasjonen vokste fram.
Og 1500 år senere skulle Benedikts valg få store konsekvenser også for meg og mitt liv. Jeg har nemlig oppdaget at livet mitt blir mye mer spennende når min historie veves inn i den store historien, inn i Guds historie. Og det var nettopp det som skjedde på forunderlig vis i 2013, da jeg fikk muligheten til å støtte opp om en tomt til et nytt benediktinerkloster på Selja.
Det har seg nemlig slik at også her i Norge kom kristentroen til oss gjennom benediktinerklostrene. Og det best bevarte av dem alle ligger ute på den hellige øya Selja, ut mot storhavet ved Stadt.
I alle århundrene fram til reformasjonen var klosteret på Selja et troens kraftsentrum. Fortsatt finner mange tusen mennesker veien hit hvert år. Jeg tror at benediktinerne og Selja har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges historie.
Noen ganager kan det være vanskelig å skille mellom hva som er Guds vilje og hva som bare er galskap. Men, noen ganger må du ta et stort steg i tro hvis store ting skal kunne skje. Noen ganger må du bare stole på Gud. Sånn som Benedikt gjorde.
Det er skummelt å gi seg helt til en annen, alt du er og har – til Gud. Det krever mot. Men min erfaring er at det er nettopp når jeg gir meg selv til Gud, at jeg blir meg selv. At jeg blir den Ragnhild som Gud har skapt meg til å være. Med akkurat den lille rollen i historien som han tenkte at jeg skulle ha.
Ragnhild Helena Aadland Høen
kommunikasjonsrådgiver, tilhører Den katolske kirke
Musikk: Sigvart Dagsland – «Navnet Jesus»
