Jeg liker ordet ”ettervarme”. Det forteller om noe som var, men som tok slutt. Men ikke helt. Det er noe som varer.
Jeg ser for meg en fin sommerdag her heime. Vi har hatt mange av dem i år. Jeg har sittet ute på verandaen og nytt de varme solstrålene, og kjent hvor godt det er. Verandaen hos oss er bygd i vinkel mot sørvest. Der går det an å sitte helt til de siste solstrålene forsvinner om kvelden. Men når sola har gått ned bak nabohuset, så sitter varmen igjen i husveggen. Den er lagret der. Hvis jeg kryper tett inn til veggen på verandaen, kan jeg sitte der ganske lenge uten å fryse. Jeg kan sitte i ettervarmen – den er usynlig, men den kan merkes.
Også mennesker etterlater seg noe usynlig. Et menneske som har betydd mye for mange, er død – er borte, men ettervarmen sitter igjen i veggene. En helt vanlig dag kan man finne et klesplagg som lukter av lykke. Klærne er kald, men de utstråler en ettervarme fra den som hadde det på seg.
Vi har det samme ordet i Etterklang. Når konserten er slutt, henger tonene igjen i luften. Sangen lever videre selv om sangeren har gått.
Hans Inge Fagervik: ”Sangen vil leve”.
Det står i dagens bibelord at ”Det et menneske sår, skal det også høste”. Når et menneske dør, har det lagt noe igjen etter seg. Og så blir vi som skal leve videre utfordret til å fortsette såmannsarbeidet.
Jeg tenker på den store Mesteren selv. Han som har gitt oss grunntonen i livet. Da han levde her på jorda, utstrålte han mye varme. Og han sådde mye godt. Det var av kjærlighet at han gikk i døden for oss.
Da han forlot denne verden, etterlot han seg mye ettervarme. Det kan vi fortsatt merke, 2000 år etterpå. Hvis vi lar oss berøre av Guds kjærlighets sol, kan vi holde på varmen, ettervarmen fra Ham – like inn i dødskyggens dal.
Odd Eidner
Musikk Sangen vil leve Hans Inge Fagervik