Johannes åpenbaring 21, 5-7
Jeg har vært et troende menneske så lenge jeg kan huske. Det er ikke noe å skryte av. Troen har vært, og er, full av tvil. Det kan være bra, og stundom plagsomt.
Men frelst? Er jeg frelst? Det er jeg nok, men bruker aldri ordet. Det høres innadvendt og eksklusivt ut, noe for en klikk innviede.
Jeg husker vekkelsene, hvor mennesker i store flokker ble "vekket", som det het, og "ga seg til Kristus", som det også het. På bedehuset kunne hardhausene falle i gråt, og deretter på kne. De begynte å lese Bibelen og gå i kirken, de skiftet endog venner og la om livsstilen. De sluttet å nyte alkohol. De gikk ikke på dans lenger, og skygget banen for kolleger med barsk humor. Det lå en fordømmelse av det forrige livet, den verdslige, mindreverdige fortiden.
Derfor kaller jeg meg ikke frelst. Ordet passer liksom ikke på meg. Jeg har reist nok i verden, og sett menneskers tro utfolde seg helt annerledes. Prostituertes dype gudstro, drapsmenns bøyde kne ved en enkel gudstjeneste i et fengsel, de dansende menigheter i Afrika.
Mitt møte med den fattige verden har gitt ordet frelse et nytt innhold. Å bli frelst er å bli satt fri, fra apartheid, fra diktatorer og terrorregimer. Jesus døde, og sto opp for å frigjøre mennesker fra den usle tilværelse de var tvunget til å leve. Frigjort og frelst fra et liv uten brød på bordet, frelst fra et politi som knuser døra di midt på natta. Fri fra dem som torturer avvikere.
Å bli frelst og frigjort her og nå. Da faller brikkene på plass. Jesu kjempet sin dødskamp også for dem som selv ofret og ofrer sitt blod i kampen for rettferdighet og undertrykkelse. Torturen på Golgata – med hån fra de romerske soldater og tornekronen tredd ned over hodet; Alt dette gjør ham til forbilde for dem som siden skal plages av onde regimer og retthaverske diktatorer.
Han hindret ikke holocaust, han kunne ikke stanse apartheid. Men dem som kjempet og døde, og de som overlevde, visste at han gikk foran. Jesus har inspirert dem, som forbilde og trøster. Jesu død ga mening til en politisk kamp mot brutaliteten.
Slik ble hans korsdød til et håp om frelse, om frigjøring, om et nytt liv. Se, han gjør alle ting nye. Dette vet svarte sør-afrikanere alt om. USAs slaver og diktaturenes ofre det samme. De er menneskehetens fordømte som kunne reise seg. Og etterpå ta sine overgripere i handa.
Den som har trodd på håpet om salighet i himmelen, har mistet mye på veien. Jesus står her med arr etter sår i hendene, og sier at han døde for alle, absolutt alle. Og han retter en pekefinger mot oss, og sier: Følg meg!
Tomm Kristiansen
journalist og forfatter
Musikk: Elisabeth Andreassen – "Rör vid min själ"
