Hva slags tid er det vi lever i, vi som lever i dag? Hva er det vi lengter etter og drømmer om? Lykke, kanskje, men hva er lykke? Vi vet ikke. Så vi jager etter noe som vi tror kan føre oss til lykken. Vi vil bli flinkere, rikere, vi vil bli penere, i hvert fall tynnere. De sosiale mediene flommer over av selvpromotering og misunnelse. Og vi kjenner at vi blir så slitne av denne kampen.
Og vi vet at det er en kamp vi er nødt til å tape – for uansett hvor mange likes vi får, uansett hvor flinke vi er, uansett hvor rike vi er, så kan vi alltid finne noen som har litt mer av det vi begjærer.
"Hvis du tenker positivt hver eneste dag, jobber hardt, streber etter å bli den beste versjonen av deg selv, omgir deg med inspirerende mennesker, og aldri gir opp – så er det ingen grenser for hvor utmattet du kan bli», sier den danske psykologen, Svend Brinkmann.
Aldri før har Røde Kors mottatt så mange henvendelser fra barn og unge med selvmordstanker. Men det handler ikke bare om barn og unge, det handler om en hel verden som preges av en nådeløs tidsånd, der alle kjemper sin egen kamp for ære.
For 2000 år siden snudde Jesus opp ned på datidas æreskodeks. De siste skulle bli de første, og de første skulle bli de siste. Jesus ga ære til de fattige, til de urene og de utstøtte – alle dem som var blitt påført skam av kulturen. Han ble rasende på dem som hadde makt og trodde at de var mer verdt enn andre:
«Ve dere … som elsker å sitte fremst i synagogene og at folk skal se dere på torget. Ve dere lovkyndige også! Dere lesser på folk byrder som de ikke klarer å bære.»
Vi lever i en verden som gir ære til dem som er rike og mektige fra før. Da er det er på tide å minne om den rufsete fyren som hang sammen med datidas utskudd, og forkynte at det vi holder på med er forkastelig – måten vi behandler hverandre på, måten vi bygger samfunnet på, der politikken er til for de som allerede er mektige, der kirkene og prestene tenker mer på religionens status og ære, enn på de som har behov for kjærlighet og nåde.
Ære være Gud i det høyeste, synger vi i kirken. Det har menneskene alltid gjort. Dyrka Gud i det høyeste. Men det uhørte, det helt ubegripelige i vår kristne tradisjon er at Gud kom ned til oss, i det laveste. Det er så ufattelig at vi catche det ikke. Så vi løfter ham opp igjen – så høyt at han ikke skal blande seg inn i våre daglige liv eller våre politiske prioriteringer. For det blir for vanskelig. Det blir for utfordrende. Da blir vi nødt til å forandre oss selv og den verden vi har stelt i stand.
Petter Fiskum Myhr
direktør for Olavsfest
Musikk: Billy Bragg - "Do unto others"
