Morgenandakten tirsdag 28. januar

Skulptøren

Helga Samset
Foto: Per Jostein Aarsand

En gang for lenge siden, i en storby i Europa, levde det en skulptør. I stein, tre, metall og glass, skapte ho kropper. Levende, dansende kropper. De som så henne arbeide, sa at konsentrasjonen var total, og at det var som om hun bare et sitrende lys mellom hendene.

Selv sa hun, at hun søkte Gud med kunsten sin. Hun ville finne og ære den største av alle skapere.

En dag fikk ho drømmeoppdraget: Det skulle reises en katedral i byen, og ho skulle utsmykke den. Ho visste øyeblikkelig hva ho ville gjøre. Ho ville fylle det hellige rommet med lys og karakterer fra bibelfortellingene, som ho elska. Ho satte igang, og for å gjøre en lang historie kort; ho klarte det.

Ho arbeida dag og natt mens bygget reiste seg. Alle rammer ble spreng. Økonomisk, tidsmessig, og for henne personlig, men da alt stod ferdig, hadde det skjedd. Det var et underverk. Folk strømmet til fra hele Europa, selv kongen og dronninga kom, og det rare var at selv om katedralen alltid var full av folk, var det helt stille der. Slik blir det gjerne med menneskets møte med det hellige.

Årene gikk. Skulptøren blei ei gammel kvinne, styrken i hendene var ikkje som før, men blikket var fortsatt våkent. Iblant spaserte ho forbi livsverket sitt. Ho så køene utenfor, og lyset i glassvinduene. Ho smilte, og de av oss som ser godt etter ville lagt merke til det lure glimtet i øynene hennes. Ho bar på en hemmelighet. Og siden dette er et eventyr, må det som er skjult komme opp i dagen.

En vinterdag besøkte en skoleklasse katedralen. De gikk omkring med store øyne og bankende hjerter, for dette var på den tida da barna i Europa kunne bibelfortellingene og bar de inni seg som skatter.

En liten gutt rota seg bort fra klassen si. Han merka det ikkje sjøl, for han var så henført at beina bare bar han dit de sjøl ville. Han gikk opp på galleriet, sneik seg bak søylene, han ville se alt! Han var det som fant døra inn til et lite rom. Et lite rom med ei ulåst dør som ingen hadde tatt i siden katedralen sto ferdig. Inni det bittelille kapellet sto en statue av mor Maria. Ho bar barnet sitt i stråleglans. Gutten ble stående å måpe.

Da han kom til seg selv, sprang han ned og hentet de andre. Alle forstod øyeblikkelig, dette var det største kunstverket av de alle. Men hvorfor hadde skulptøren holdt det skjult? De gikk hjem til henne. Ho serverte te og smilte stille.

- Gud er i det skulte, sa ho. Gud ser og lønner meg i det skjulte. Det aller fineste eg klarte å skape, ville eg gi tilbake. Til den største av alle skapere.

Helga Samset

forteller og forfatter

Musikk: Ingrid Olava og Andreas Ulvo Langnes - "Guds kjærleik"