Det peneste juletreet je ha sett i mitt liv er juletreet i Svingen, og det juletreet vart penere og penere før hårt år. Det rakk helt opp i taket og va drøssfullt ta glitter og glasskuler, papirkørjer og lys.
Slik begynner Juleglans og innmatkake, ei lita julenovelle av Alf Prøysen.
Denne julefortellinga ha prege meg og mitt forhold til jul. For om vi vil det eller ikke, så nærme jula seg. Ei høytid som alle har et forhold til, både kristne og ikke kristne.Den er så synlig, at det er umulig å ikke la seg påvirke av den. Det er egne radiokanaler som spiller julemusikk døgnet rundt, og julegaveannonsene lyse imot oss og hele markedsplassen foran templet er fylt opp med pengeinntjeningsmaskiner, men hen er grunnleggeren?
Grunnen til at denne Prøysen-novella har påvirke meg, utenom at jeg faktisk har det mest glorete juletreet i mils omkrets, er at folka i Svingen ikke brydde seg om hva andre folk sa. De var fattige og fillete, de brukte ikke pengene sine på mat som andre familier, men de brukte pengene sine på det som gjorde dom lykkelige for en stakket stund.
Lykke er et befengt ord. Noen mener at det er den ultimate lykke er å være lykkelig men for meg er lykke å ikke være ulykkelig Folk har så store forventninger til at jula skal bli lykkelig at de glemmer å se de små gledene, eller jeg får snakke for meg selv, jeg glemmer å se de små gledene.
Jula mi forandre seg ganske mye fra den tida jeg var gjest, til den tida da jeg selv ble vertinne. Da skjønte jeg plutselig hvilken innsats andre har gjort for meg og mine i alle år, men jeg så også til tider et utslitt vertskap som sovnet rett etter gaveutdelinga.
De var så opptatt av at alle skulle ha det bra, og glemte seg selv og sine gleder mitt oppe i det hele. Folka i Svingen visste hva som gjorde dem glade i jula. Et glitrende juletre var det de gledet seg til hele året. De brydde seg ikke om at folk sa de var ufornuftige, de hadde sin glede i skjønnheten.
En nyttårsaften for noen år tilbake skulle vi på nyttårsfest til naboene. Rett før vi dro hjemmefra, gikk strømmen i hele området. Vi tok med lommelykter og la i vei. Da vi kom fram på gårdstunet, så vi stearinlysene som var tent på kjøkkenet, det brant i peisen og maten hadde kjølnet i ovnen. Da kjente jeg lykke!
Vi kunne intet annet gjøre, enn å sette oss ned å vente og prate, og jeg så hvor mye ett lite stearinlys kunne gjøre, hvor mye mørke det skal til for å skjule et lite stearinlys, hvor mye mørke skal det da til for å skjule kjærligheten?
Så nok en gang tenker jeg at det er kjærlighet jeg må gi, i jula, i hverdagen, om det bestå i å pynte juletre eller å bare ta seg en prat. For kjærligheten er en fornybar ressurs, det ingen vits å ha kjærlighetsskam.
Men størst blant disse er kjærligheten, sa grunnleggeren.
Ingjerd Egeberg
skuespiller
Musikk: Ole Paus – «Innerst i sjelen»
