«Få meg til å le, pappa! Vær så snill! Jeg vil le!»
Helt siden hun var et par år gammel, har Yngstejenta satt meg i sving med å framkalle latteren hennes. Nå er hun 6. «Få meg til å le, pappa,» sier hun fremdeles, og så er det bare å gå i gang. Blåse hardt på armen hennes så det kommer en rar lyd, kile henne på magen, leke katt og mus, eller tøysedanse sammen på stuegulvet.
Og når latteren hennes først er i gang, gjør hun alt hun kan for å holde den gående lengst mulig. For latterkrampe er noe av det beste hun vet. Da er det ren og skjær lykke som stråler fra det kvikke ansiktet hennes. Etterpå konstaterer hun gjerne lykkelig triumferende, at hun klarte å le så hun fikk tårer i øyekroken,
«Pappa, få meg til å le mer!» Det er en bønn jeg ber selv. Også denne våren, der det er mye å gråte av. Ja, kanskje nettopp derfor: «Gode Gud, få meg til å le mer!»
Jeg er en noenlunde munter fyr, men det er aldri vanskelig å finne gode grunner til å holde latteren og tullet tilbake. Alltid er det jo noe mer alvorlig å tenke på. Blir det sånn for minstejenta vår også når hun blir større? Kommer hun til å ta etter oss voksne som ler mindre?» Jeg håper ikke det.
Hvis vi avfeier latteren og humoren som noe mindreverdig, reduserer vi bort en viktig del av oss selv og en av de beste ingrediensene i livet. Også i krisetider. Forskerne har for lengst kommet fra til at det er sunt og godt å le. Om vi skrattler som dattera mi eller nøyer oss med å trekke på smilebåndet, er ikke så nøye, poenget er å slippe gleden til!
Har du lest i Bibelen om da Jesus lo, eller om da disiplene fikk latterkrampe? Nei, ikke jeg heller. Men evangelium betyr «godt budskap». Et budskap til glede. Jesus utfordret oss på å ikke bekymre oss for mye.
Om vi lever oss inn i underfortellingene; setter vi oss ved bryllupsbordet der Jesus gjorde vann til vin, eller varmer våre mette kropper rundt et av de hundre småbålene i åssiden på landsbygda der Jesus nettopp har mettet 5000 av oss, med et par brød og fem fisker, ja, da skal en være ganske gravalvorlig for å ikke skimte smilene rundt seg, eller høre latteren runge.
Paulus nevner heller ikke latteren, men minnet de første kristne om gledens plass i livet. Han lærte oss viktigheten av å gråte med de som gråter, men i samme setning står det også: Gled dere med de glade!
Så, kjære Gud, selv om all lidelsen i verden smerter oss denne våren og kaller tårene frem: Hjelp oss til også å trekke på smilebåndet! Få meg oss - til å le.
Tor Magne Nesvik
prost i Ytre Stavanger
Musikk: Neil Sedaka – «Laughter in the rain»
