Hva skal vi si som kirke? Tåler ikke våre bønner de ondeste dagene? Det er i slike tider jeg takker Gud for de som har formet vår kirke og som aldri har forsøkt å promotere kristendommen som en lykkereligion og aldri har forsøkt å markedsføre troen som fravær av lidelse. Bibelen er ikke en lykke bok som lover idyll og himmel på jord. Halvparten av Bibelens 150 salmer er klagesalmer hvor kvinner og menn fortviler og protesterer. Ja, det siste Jesus gjorde sin lange fredag var å rope ut en av disse klagesalmene – Salme 22: “Min Gud, min Gud. Hvorfor har du forlatt meg?”
Gang på gang når det røyner på for kvinner og menn dukker dette ærlige ropet opp i Bibelen: “Sannelig, du er en Gud som skjuler deg,” slik også Moses sa til sine i en fortvilet situasjon: “Det som er skjult hører Herren, vår Gud til, men det som er åpenbart gjelder for oss og våre barn til evig tid.” 5. Mos. 29:29.
Kjære alle sammen: Nå er vi fortvilet og uforstående til hva som har skjedd den siste uken i Algerie. Av andaktsordet fra 5. Mos. 29:29 får vi ikke billig trøst om en mening med alt. Det vi lærer er snarere at det vi fortviler over, ikke målbæres i tom luft, men lyder like inn i Guds hjerte. Vår fortvilelse angår Gud: “Det som er skjult hører Herren vår Gud til.” Gud tåler at vi klager og raser mot ham, slik også Kristus ropte ut sin fortvilelse. Ja, Gud tåler ikke bare at vi er sinte, men langsinte.
Men så kommer det andre poenget i Moses sine ord: “det som er åpenbart gjelder for oss og våre barn til evig tid.”
Det som er åpenbart er at også Gud mistet sin sønn, og dermed vet inderlig godt hva tung sorg er. Det som er åpenbart er at mange som har mistet sine kjære også bærer med seg gode minner fra sine kjære etter et langt og fylt liv. Derfor øver vi oss på å takke for det vi har opplevd sammen, og tar med oss et godt råd fra en klok gammel, prest: «La oss ofte nevne navnene på de som er gått bort. For hver gang vi nevner deres navn kan vi høste nye frukter av deres liv.»
Per Arne Dahl
Musikk Mine Døde timer Kjell Inge Torgersen