Jeg skal inn på kafeen. Jeg går alltid frem til feil dør først, den som er låst. Men «Ja, selvfølgelig» tenker jeg, og kommer meg inn den som er åpen. Jeg møtes av et «heihei», lukten av nylagd kaffe servert i store kopper, og synet av kanelboller jeg aldri klarer å la være å kjøpe.
Kafeen heter Erlik Kaffe, og er, ifølge de selv, Oslos viktigste kaffebar. For på kafeen jobber det folk fra gatemiljøet i Oslo. Så mange av de som jobber der har en erfaring om at livet ikke alltid blir slik en hadde tenkt.
Jeg får kaffen og kanelbollen min, og setter meg. Rett ved siden av meg står det en hylle med kopper som er til salgs. Det er mange av dem. Hvite, robuste og relativt høye kaffekopper, med rom for lange kaffepauser. Men de er ikke like. For på kaffekoppene er det ulike sitater. Svart skrift på hvit kopp. Sitatene er skrevet av de som jobber på kafeen, og er undertegnet med navn. Siv, Rolf, Reidun og Jonna, for å nevne noen.
Jeg begynner å lese, en etter en, og lurer på hva som er fortellingen bak noen av sitatene. Det er både humor og sterk livsvisdom. Så er det en kopp som stikker seg ut. Jeg ser lenge på den. For på en av koppene sto det: Fadervår, du som er i koppen min.
Fadervår du som er i koppen. Tankene som dukket opp i hodet mitt, mens jeg jobber meg gjennom kanelbollen er, at for noen er Gud i en kaffekopp, men hvor er Gud for meg. Hvor er det jeg ser Gud?
For min del har nok Gud alltid vært lettest å forholde seg til i de store tingene. Naturen, årstidene, skaperverket. Gud i det høye. Og der jeg har vanskeligst for å se Gud, er kanskje i det motsatte. I hverdagen. I de små tingene. I kaffekoppen, og alt som den kaffekoppen kan innebære. Kanskje var det nettopp derfor jeg ble så fascinert av sitatet denne koppen. For her er det en fortelling fra noen som finner Gud et helt annet sted enn jeg.
Men hvor ser du Gud, om du ser etter ham? Det er kanskje en helt annen plass, i andre situasjoner? Eller - hvor synes du Gud skjuler seg?
Jeg er nok ikke alltid like god på å se etter Gud på andre steder enn det jeg bruker. Men «Fadervår, du som er i koppen min», ble for meg et tegn for meg på at vi kan finne Gud på ulike steder. Og at vi kanskje til og med har noen overraskelser i vente, om vi heldig. Jeg håper allefall det.
Ragnhild Bjørvik Opsahl
prest i Grønnåsen kirke
Musikk: Kenneth Sivertsen - «Salige visshet»
