Hopp til innhold

Morgenandakten tirsdag 19. mars

Det gjelder oss alle

Linn Skåber
Foto: Tom Øverlie / NRK

Et Donald-blad og en Snickers og en solo. Det var det moren min pleide å kjøpe til meg for lenge siden, den gang jeg var liten, forkjøla kanskje, lå på sofaen og ble stelt litt med. I en blokk, i en by mens jeg hørte lyder av andre mennesker over meg. Og rundt meg.

I blokka mi, i en drabantby øst i Oslo var det lett å leve. Lett å være forkjøla. Lett å føle at man tilhørte noe. Og tilhørte mange.

Det var nesten umulig å være ensom der fordi folk fulgte med på hverandre. Var ikke aviser tatt inn, trappa vaska eller lyder fra etasjen over fraværende var moren min ikke sein om å sjekke at alt var i orden. Og de andre gjorde det samme med oss, sjekket om alt var i orden. Det høres kanskje lite og trivielt ut, men av og til kan det være avgjørende. At noen sjekker om alt rett og slett er i orden med deg.

På samme tiden leste jeg om en annen blokk på andre siden av byen hvor avisene ikke var tatt inn, hvor lydene hadde stilnet fra leiligheten for lenge siden, men ingen ville forstyrre eller bry seg. De var nok for høflige bare, ville ikke bryte privatlivets fred, tenkte de nok. Og damen fikk ligge død og privat i måneder før de fant henne.

I mange rom i vår verden kan man finne felleskap. Det kan være rom fylt av mennesker som deler din tro, ofte er det det, for det er i de store markeringene vi samles, er gjenger.

Det kan også være i selskap med festglade mennesker, i store arrangementer på torget eller i parker om sommeren med haugevis av solbrune, glade mennesker.

Men selv der kan det lene seg en tung venn inntil skulderen din. Ensomheten er ikke redd for store folkemengder. Han kikker på de glade menneskene og skjønner ingenting av det. Han vil hjem. Til deg. Bare du og han. Og av og til er det deilig. Av og til trives dere skikkelig godt sammen der hjemme, koser dere i herlighet og ensomhet.

Men i det øyeblikket han farger rommet svart og bare titter på deg mens du bøyer hodet ditt og ikke vil mer, da hadde det vært trygt og godt å vite at det kunne komme en forbi med et Donaldblad, kanskje, og en Snickers eller bare spurt om hvorfor du ikke hadde tatt inn avisene på noen dager.

Jeg tror Jesus også var glad for at noen, et vanlig menneske, var uhøflig nok til å gå ut av mengden der i Golgata og gi ham en klut på pannen da han var ensom, da han trodde Hans Gud hadde forlatt ham.

Det krever litt øving, det å si de små ting til andre, kanskje ukjente mennesker, men det er en artig og fin øvelse. Jeg pleier å øve meg på turister. Når det står en forvirret japaner med kart i Oslo sentrum pleier jeg å gå bort å si at jeg bor her, er kjent her og at jeg godt kan hjelpe han hvis han vil. De blir ofte litt forskrekket disse japanerne eller amerikanerne eller tyskerne. Jeg tipper de syns jeg er uhøflig. Først. Ikke etterpå, når de finner frem.

Og kanskje blir det en kjedereaksjon. Kanskje drar Japaneren hjem til Tokyo og spør en ukjent gammel nabo en vanlig tirsdag, om hvorfor hun ikke har tatt inn avisene på noen dager.

Vi er ganske like vi mennesker. Veldig. Det er kanskje litt kjedelig, men litt betryggende også. Det gjelder oss alle.

Linn Skåber

skuespiller, komiker, forfatter

Musikk: Ole Paus - "Vi overlever alt"

Skog